søndag 20. desember 2009

Glade jul, hellige jul ....

Det nærmer seg julaften med stormskritt, og jeg har ikke et snev av julestemning. I hvert fall ikke slik jeg pleier å ha i desember. Hvor kulden kryper inn gjennom lag på lag med klær. Snøen daler lett fra himmelen. Det lukter av pepperkaker, appelsin, sjokolade, friskt nytt juletre og julepakker. Alle snakker om hva de ønsker seg og hvor mange julegaver de har igjen. Mor å far er like hemmelighetsfulle som alltid, og ting er akkurat slik det skal være, med julepynt i huset og stjerne i vinduet. Jeg kjenner jeg får frysninger av stemningen. Og jeg kjenner savne komme snikende. Likevel er jeg utrolig takknemlig for at jeg får lov til å være her. Denne desembermåneden har vært fult med sol, strandliv, julekjeks, tyske juletradisjoner og plastikktre. Men det har fått meg til å innse noe utrolig viktig. Det har fått meg til å innse at julen ikke handler om alle disse tradisjonene. Det den virkelig handler om er at Jesus kom hit ned til oss å ble menneske blant oss. Det er så utrolig lett å glemme det i alle tradisjonene. På søndagskolen i dag fikk jeg være med barna å lage invitasjoner til en bursdagsfest, og jeg tror at min invitasjon skal bli mitt budskap for denne julen.
Her er en invitasjon til deg:


"24. Desember inviteres du til fest. Vi skal feire frelserens fødselsdag, og minnes at han kom ned til oss og ble menneske. Men dette er en annerledes bursdag. Bursdagsbarnet gir oss gave, den største av dem alle. Det eneste vi må gjøre er å ta imot. La oss aldri glemme han som ble født for å gi oss budskapet om at Gud elsker akkurat deg!"

Se alle pakkane!! Alle ungane i Vila Santa Vitória fekk pakke fra en familie i menigheten. å det va reine julakvelden hehe;) De va så spente å så glad! Har aldri sett de sån..

Først hadde de ein liten opptreden med forskjellige ting.. Veldig kjekt!

Soloppgang

Me stod opp tidlig om morgenen for å se soloppgangen.. For de som har retningsans, så vett de at me ikkje kan se solnedgangen i sjøen her borte sån som eg e så heldige å kan fra rommet mitt i Norge..
Kjekke folk

Nydeligt! Gud e fantastisk! God Jul alle samen!


mandag 14. desember 2009

Snøball kirken - En eksotisk kirke


I går besøkte vi en kirke som heter "Bola de neve" på portugisisk og betyr faktisk snøball. Tro det eller ei. Det er kirken som blir kalt for surfekirken. Dette er en menighet som holder til lengre sør på øya, og hvor medlemene ofte er surfere. Det første som møtte oss var en gammel dame som kom stormende i mot oss og hilste oss så hjertelig velkommen. Vi fikk vite at hun ønsker hver person som kommer til kirken velkommen hver eneste gang, og uansett hvem det er. Fantastisk sier bare jeg. Fikk se oss litt rundt å ta litt bilder før det begynte.
Som du ser på bildene hang det mange flagg rundt omkring (men ikke norsk flagg... ). Så vi konkluderte med at det måtte være et ganske internasjonalt miljø, som samler surfere fra mange land. Dermed traff vi også en som kunne oversette for oss, og det var utrolig kjekt i og med at møte varte i over 3 timer. Det var ganske fascinerende, og ganske karismatisk til tider. Selv om det kanskje ble litt mye for meg var det en opplevelse det også.
Midt inni møte skulle det plutselig være bryllup. Vi trodde kanskje at tolken sa feil til oss, men nei her hadde de bryllup. Det er for folk som ikke har råd til å ha en stor fest, så tar de tid til en velsignelse midt i møte.
Her er noen bilder:


Rett utenfor hadde de en skate ramp...
Mottoet deres: In Jesus we trust
Her var da talerstolen, litt annerledes enn bedehuset på Randaberg. Jeg velger å kalle det eksotisk og utrolig kult!
Slik hang det flagg rundt i lokalet fra mange forskjellige land

fredag 11. desember 2009

Drevet av Kjærlighet


Siden det ikke har skjedd så veldig mye spennede i det siste, tenkte jeg at jeg ville dele noe fra en utrolig bra bok jeg leser for tiden. Ta deg tid til å lese dette lille utdraget!

Vær gode og barmhjertige. La aldri noen komme til deg uten at de er bedre og lykkeligere når de går fra deg. Vær et levende uttrykk for Guds godhet; godheten i ditt ansikt, godhet i dine øyne, godhet i ditt smil, godhet i din varme hilsen. I slummen er vi lyset fra Guds godhet til de fattige. Gi alltid et blidt smil til barna, til de fattige, til de som lider og er ensomme - gi dem ikke bare den omsorg, men også ditt hjerte.
MOR TERESA

"Vi må annerkjenne all lidelse som reell smerte. Lidelsen i den rike delen av verden er ensomhet. Lidelsen i de rike landene er indre, psykisk smerte. Den er ytterst reell, og den er dyp. Mennesker føler den, og den er like virkelig som oppblåste mager, sult, sykdom og død.
For å kunne være jesu hender og føtter, må vi bry oss om andres nød - den indre så vel som den ytre. I Vesten kan ikke kjærligheten alltid regnes i penger, men i tid og medfølelse er alltid gangbar mynt. Å lege et foreldreløst barn i Mosambik krever massevis av kjærlighet, et hjem, medfølelse, en seng og noen tepper ... Å lege en foreldreløs ånd i Vesten krever kjærlighet, medfølelse, massevis av tid og konsentrert oppmerksomhet. Begge deler teller, begge deler er reelle, og begge deler koster!
Lidelsen er stor over hele verden. vi kan bruke lidelsen til å bli mer lik Jesus, eller vi kan la bitterheten slå rot i hjertet vårt. I sin nåde lar Gud oss få lov til å forstå andres smerte, slik at vi blir mer lik Jesus gjennom vår medfølelse. Han kan til og med bruke lidelsen, for han vet hvordan han kan vende alt til det gode.
Uansett hva du har opplevd, kan det gi deg medlidenhet med andre. Har du vært tørst, forstår du hva tørst er. Har du vært ensom, forstår du hva ensomhet er. På samme måte kan vi bruke det vonde vi har opplevd, til å trøste dem som sørger. Gud kan ta selv de verste tingene i livet vårt og vende dem til noe godt, om vi bare lar han få lov."
(Heidi Baker, Drevet av Kjærlighet)

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi far, den far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst! Han som trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud (2. kor 1, 3-4)

Nå som julen nærmer seg og det er sommerferie for de fleste her, kjenner jeg meg ganske hjelpeløs. Det er ikke så mye for meg å gjøre nå som jeg endelig kan klare å stutre meg frem på portugisisk og har mye overskudd og energi. Det føles veldig rart å være her for å arbeide å gi av meg selv, men så må jeg bare finne meg i å være tålmodig (ikke akkurat min styrke). Men jeg kjenner at jeg lærer mye av det også. Jeg får masse påfyll av Gud, og lærer utrolig mye om meg selv. Kanskje jeg også kan, med dette innlegget, få gi noe videre av alt det jeg har lært til mine kjære blogg lesere der hjemme. Gud er virkelig stor folkens, og jeg vet at han har en stor plan for akkurat deg!



søndag 6. desember 2009

MUNIL Avslutning


Da var sommeren her, og som også vi gjør i juni, er det tid for alle avslutningene før sommeren. Eller sagt på en annen måte; Da var julen her, og som alle førjulstider er det tid for alle juleavslutningene. Men som nordmenn forbinder vi nok det mest med julekaker, gløgg, julesanger, julegrøt og ikke minst mandel i grøten. Men juleavslutning på stranden funker det også;) Hadde en fantastisk dag med churrasco (Brasiliansk grilling), Pakkelek, bading og bål på stranda. Utrolig koselig og kjekke folk. Været var ikke på topp, men en nordmenn kan ikke klage på litt overskyet vær. Sjøen var varm så vi fikk oss et bad. Og hvem kan klage når vi kan sitte i t-skjorte rundt bålet til langt ut på kvelden?
Her er noen bilder som kanskje forteller mer....


To venninner som nettopp har vært å badet

Alle kan bidra. Men jeg tok meg heller av salaten i stede for å prøve meg på grilling av alt kjøttet...

Nam nam

Brasilians pakkelek - veldig morsomt

Aktiviteter på stranda, legg merke til det utrolig stilige sjørøverskipet i bakgrunnen

Gruppebilde

onsdag 2. desember 2009

Brønnen

Jeg vil fortelle en liten historie. Denne historien er en slags lignelse på hvordan de store verdensreligionene egentlig er.

Det var en gang en mann som var fanget i en brønn og visste ikke hvordan han skulle klare å komme seg ut av denne brønnen. Han strevde og strevde men fikk det virkelig ikke til. På toppen var det tre menn som mente de visste hvordan mannen skulle klare å komme seg opp av brønnen. Den første mente at bare mannen virkelig gikk inn i seg selv og mediterte ville han komme opp av brønnen. Dersom mannen virkelig gikk inn i seg selv, og trodde at han kunne klare å komme ut av brønnen, ville kroppen bli så lett at han kunne sveve ut av brønnen. Men mannen måtte sette seg ned å meditere. Mannen prøvde dette men ingenting skjedde. Så ville den andre manne prøve å vise mannen i brønnen hvordan han kunne komme seg opp. Han prøvde å forklare hvordan han kunne klatre ut av brønnen. Han pekte og viste hvor mannen i brønnen skulle sette både armer og ben. Mannen i brønnen prøvde virkelig, men hver gang falt han ned igjen. Det gikk virkelig ikke. Så var det den siste mannen sin tur for å finne en vei ut av denne brønnen. De andre to trodde ikke det var noen andre måter å gjøre det på så de var virkelig spente. Mannen på toppen hoppet da selv oppi brønnen, og gikk sammen med ham opp av brønnen. Han viste ikke bare hvor han skulle sette armer og ben, men han gjorde det sammen med ham. Alt mannen i brønnen hadde å gjøre var å stole på han.

Hvilken av disse følger du? Har det betydning for hvordan du lever livet ditt?

”Han gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik.” fil 2,7

”Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus gav sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for brødrene” 1.joh 3,16

Hverdagsliv

I dag hadde jeg veldig lyst til å blogge, men hva skal jeg blogge om? Jeg kan godt fortelle om hva jeg har gjort de siste dagene, men jeg har egentlig ikke gjort så veldig mye spennende. Og hvor bra høres det ut viss jeg forteller om hvordan byturen min var? Hvor gøy det var å shoppe litt? Tror ikke jeg trenger å fortelle hele verden om det. Når jeg likevel nevner det, så kan jeg vel si at det setter ting litt i perspektiv. Her kan jeg gå rundt å handle det jeg har lyst på, og neste dag møte barn som er takknemlige for de klærne de har.

Mens jeg går rundt å tenker på hvor mye penger jg har brukt og hva jeg "trenger", går jeg forbi en jente som sitter på en matte med en skål foran seg. Det gjør at tankeprosessen blir satt i sving, og bildet festes på netthinnen. Hva med damen bak boden på torget? Jeg gav henne litt mer enn hva smykket egentlig kostet, men hva hjelper vel det? Da jeg stod å kikket på alle smykkene og tingene begynte jeg plutselig å tenke på hvor ville hun egentlig tilbringe natten? Bor hun bare her eller har hun et hjem å gå til? Hva kan vel jeg vite...

I går fikk jeg oppleve min første skikkelige tropestorm. Det var helt sykt! det lyste på himmelen annenhvert sekund, og som vi sier det i Norge - Det var virkelig som om himmelens sluser åpnet seg! Jeg tok meg selv i å tenke at jeg var glad jeg ikke skulle til favelaen imorgen. Det ville vel være så mye sorpe og vann der.
Jeg og Martine satt ute i den kjølige luften og hadde det virkelig koselig. Men jeg kunne gå inn i ett tørt og godt hus etterpå. Legge meg i en myk, tørr og god seng. Kan lille Luana det? Jeg kan ikke forestille meg hva dette uværet må føles for de små kroppene i Vila Santa Vitória eller for jenta på matta nede i byen. Kanskje ikke like fascinerende som jeg synes det var.

torsdag 19. november 2009

To søstre


To jenter bor i et lite trehus. To søstre i samme familie. Den ene har ikke klær på, bare en bleie på den nakne kroppen. Mens den andre jenta har alt for store klær som hun nesten ikke klarer å gå i. Buksen må hun dra i hele tiden for enten så trør hun på den eller så detter den av. Det er en helt vanlig dag hvor søstrene leker ute i solen. Det rare med dette øyeblikket som en og annen tilhører legger merke til, er at det virker som om det er jenta med alt for store bukser som ser ut til å være den som er minst fornøyd. Jenta med bleia går rundt å suller, smiler og ser ganske så lykkelig ut. Det ser ikke ut som om hun har noen bekymring i det hele tatt, mens søsteren hennes er mer opptatt av den alt for store buksen. Hun ser ikke så glad ut, og krangler med broren sin. Hun presterer til og med å slå til den lille søsteren sin. Ikke vet jeg hva den uskyldige søsteren kan ha gjort, men jeg gjetter at det ikke kan være noe som fortjener et slag i hodet.

Kanskje en litt rar historie. Men disse to jentene ble jeg sittende å studere mens jeg ventet på at ungene skulle komme til GAD i går. Det ble veldig sterkt for meg. Tenk deg at disse to søstrene er to mennesker, to søsken i verden, fra hvitt forskjellige verdensdeler, og representerer de store forskjellene i verden. Jeg kjente meg i hvert fall igjen i jenta med for store bukser. Vi har alt vi trenger og mer til. Det verste er at vi enda ikke er fornøyd og vil bare ha mer hele tiden. Hva rett har vi til å være misfornøyde med hverdagen? Jeg syns historien taler mye for seg selv. Tenk over disse to søstrene, og tenk på dine søsken i verden!


Så nære men likevel så mye som skiller oss. Selv om jeg begynner å bli knyttet til disse herlige ungene kjenner jeg likevel at det er så mye mellom oss. Språket gjør det umulig å kommunisere og kulturforskjellene er så store. Men likevel føler jeg at jeg kommer litt nærmere dem hver gang jeg er her.
Av frykt for å bli for melankolsk skal jeg slutte nå... Var bare noen tanker jeg var nødt til å formidle fra min hverdag i Favelaen.

tirsdag 17. november 2009

En liten oppdatering


Tenkte bare jeg vill fortelle litt kort om hva jeg gjorde i helgen... Jeg og Magnus reiste med to andre gutter fra Munil til en by litt lenger sør, som heter Porto Alegre. Der skulle det nemlig være Hillsong konsert, og det kunne vi ikke gå glipp av. Det tok 7 timer å kjøre, men jeg tror det ente meg at vi brukte nærmere 12. Vi skulle overnatte hos en venn av de vi reiste med, og jeg kjente jeg var litt skeptisk og bekymret for dette. Vi har jo nettopp blitt kjent med disse folkene, og vet ikke helt va vi skulle forvente. I tillegg visste vi at de aldri hadde møtt dem vi skulle overnatte hos. Han hadde kune snakt med henne på internett. Så når vi kjørte opp langs gaten midt på natten og skulle prøve å finne huset, visste jeg ikke helt hva jeg skulle forvente og var veldig bekymret. Men jeg tror jeg fikk det bønnesvaret jeg ventet på. Da vi endelig fant huset, og klokken var nærmere 2 på natten ble vi møtt av hele familien. De hadde lagt klar mat til oss og redd opp senger til oss. Selv om de skulle på jobb dagen etter, ventet de til vi hadde spist og fått snakket med oss. Jeg fikk til og med sengen hennes mens hun sov på gulvet. Her snakker vi virkelig gjestfrihet! Det var en utrolig opplevelse. Det viste seg at faren var prest i den lutherske menigheten i byen, og han visste oss ivrig rundt i nærmiljøet. Vi sov også det neste natt og da stelte de i stand grillfest, og virkelig god mat! Det er noe jeg aldri kommer til å glemme. Jeg tror vi har mye å lære om gjestfrihet i Norge!


Her er faren i huset med hunden deres spike.

Hillsong konsert! Det var utrolig gøy!!

På vei hjem kjørte vi innom en by som heter Gramado. Og plutselig følte jeg at jeg var i Tyskland. Det var helt utrolig rart. Her hadde de også pyntet til jul, så jeg kjente hjemlengselen veldig sterkt. Men de hadde utrolig god sjokolade!


Pakke fra Norge

Jeg er utrolig heldig som har en så fantastisk kjæreste. Da jeg kom hjem i dag lå det en stor eske på sengen min. Jeg sjønte ingenting, men da jeg leste på den fant jeg ut at Thomas hadde sendt pakke helt fra Norge. Så utrolig kjekt!
Må legge til at jeg også har fått en utrolig kjekk pakke av min kjære mor tidligere. Det er utrolig kjekt å vite at jeg har folk der hjemme som tenker på meg. Jeg setter utrolig stor pris på det! Det er rart at jeg må bort for å forstå hvor takknemlig jeg er for å ha familie og kjæreste som setter pris på meg.


tirsdag 10. november 2009

Livet i Vila Santa Vitória


Vi fikk være med på teatergruppa i vila santa Vitória denne lørdagen.
Og selv om vi ikke akkurat klare å bidra med så veldig mye, ble ikke besøket bortkastet likevel.
Fikk nemlig tatt noen veldig bra bilder, og fikk meg noen nye venner;)
Se bare her:





Det som gjør mest inntrykk på meg er hvordan disse barna løser konflikter. Her er det ikke snakk om noe mild krangling og litt lett slåssing, å nei da, her må man kjempe for tilværelsen. De vet at dersom de gråter får de det de vil, og dersom noen gjør noe eller sier noe stygt til dem, er det lov å svare tilbake med samme mynt, eller helst verre. Her slår de hverandre og klorer. 4-5 år gamle jenter sloss virkelig med hverandre. Det gjør inntrykk, og en føler seg ganske hjelpesløs. Spesielt når noen av jentene er sterkere enn meg. Automatisk dannes det en del spørsmål i hodet mitt. Hvordan har disse ungene det hjemme? Har de foreldre som viser at de er glad i dem? Hvordan er egentlig livssituasjonen deres? Det er vondt å se på når 4 år gamle jenter rekker tunge og viser fingen. Hvem har lært dem alt dette?

torsdag 5. november 2009

Sommerleir i November


Ja du leste riktig. Jeg har vært på sommerleir i november. Det føltes hvertfall slik for meg. Denne helgen reiste vi sammen med Munil og Kadosh (skal skrive mer om det senere) til en by som jeg ikke husker navnet på. Vi reiste 3 timer vest for der vi bor tror jeg. Uansett, så var vi på skikkelig sommerleir med telting, møter, fotball, volleyball, grilling, matlaging, soving og ikke minst isspising. Det må vel ha vært dagens høydepunkt i varmen, for varmt var det! Men utrolig gøy! Da vi kom var vi utrolig trøtte, fordi vi hadde stått opp klokken 3 om natten for å ta bussen. Men også veldig overrasket og spente på hvordan dette skulle gå. Jeg må vel si at jeg ikke var helt gira på denne helgen. Jeg får lett reisefeber, og hverfall når jeg ikke har anelse om hva jeg går til. Men turen ble en stor suksess! Selv om det ble en ny runde med "Hilde og Magnus forstår ingenting, og sitter bare og ser i vegge", hjalp denne helgen veldig på språkbarieren, og jeg tårer å prøve mye mer nå. Men jeg kan likevel ikke kan snakke så veldig mye enda.
Her er noen bilder fra leiren.. Tror jeg går for utrykket "bilder sier mer enn tusen ord" denne
gangen;)

Slik telter man i Brasil, under murtak. Det var for å holde teltene tørre.
Men for vår del holdt det teltene kalde.

En god gjeng som er klar for lunsj

Brasilianerne elsker bilder, og alle skal være med på bilde.
En utrolig kjekk gjeng å reise på tur med!

Gutter kan visst også vaske opp;)

Litt teltkos hører også med på telttur!
Men sjokolade, chips og noe uprøvd brasilians snop


onsdag 28. oktober 2009

Hilde gjør ting hun ikke kan


Som en del av pensumet dette året leser jeg Målrettet liv av Rick Warren. En utrolig bra bok, bare for å si det! De to siste dagene har det handlet om hvordan vi er skapt for å tjene Gud, og at han har gitt oss evner og gaver for å tjene ham. Vi gjør jo så klart en oppgave bedre dersom vi liker å gjøre det, og er flinke til spesielle ting. Jeg har bedt en del om hva min oppgave skal være her i vakre Floripa. Hva vil Gud me meg her? Hvorfor er jeg akkurat her? Og hvordan kan jeg bruke mine evner til å tjene ham her? Mange spørsmål, Det vet jeg, men jeg har lurt veldig mye på det. Dersom jeg skal nevne to ting jeg liker å gjøre og blir gira av å drive med så er det synging, og lage ting, være kreativ. Jeg fant fort ut at oppgaven min ikke skulle være synging! Det er jo ikke så lett å synge på et språk du ikke forstår, og hverfall ikke klarer å utale enda. Så jeg tenkte som så at jeg får være med å bruke min "Kreative" sans. Jeg fikk være med å fikse gamle leker å det passet meg utmerket! Trives veldig med det! Men så var det arbeidet i vila santa vitória. Her skal jeg være med barna på "Art classes", det vil si å lage ulike ting med papir og forskjellig. Greit det tenkte jeg, og så ble jeg også spurt om å være med en damegruppe som lager ting de selger til inntekt for prosjektet i vila santa vitória. Det tenkte jeg måtte være upperlig for meg! Så jeg trappet opp med friskt mot i dag. Etter å ha lest neste stykka i målrettet liv var jeg virkelig gira på å ta fatt på "oppgaven" min. Det viste seg at de ville lære med å lage nen blomster de pleide å lage. Det jeg ikke visste var at her bruker man for det meste stoff, nål og trå. Og for å si det mildt så er ikke dette mitt beste felt. Jeg og nåla fungerer ikke så godt i sammen kan du si. Men jeg prøvde så godt jeg kunne. Så ikke ut som om de var helt fornøyd me hva jeg gjorde, for her skulle det være helt perfekt. Men etter en god stund, så det ut som om verket mitt ihvertfall var brukelig hehe... Så man lærer mens man lever, og øvelse gjør mester. Men jeg likte meg veldig! Det var utrolig gøy! Litt morsomt er det at jeg reiser til Brasil og lærer å sy, mens mor er hjemme å går på kortkurs..
Gud har hvert fall vist at han virker på måter en ikke tenker over selv, og utfordrer deg hele tiden til å strekke evnene dine litt lenger.
Her er et bilde av meg og en av de frivillige fra Tyskland som prøver så godt vi kan å gjøre det kvinnene viser oss.


Lost, jeg?? Nei aldri!

Lost jeg? Nei aldri i det hele tatt! Jeg tar livet med ro, og tenker at det ordner seg alltid til slutt.. Forstår jeg ingenting så setter jeg bare på et smil og prøver å gjøre så godt jeg kan...
De fleste vet at dette ikke er helt sant, og at jeg lett bli stresset når ting ikke går helt min vei, slik jeg hadde tenkt det eller viss jeg ikke forstår noen ting.. Dette er noe som jeg har blitt veldig utfordret på de siste ukene. For det første forstår jeg ingenting av det som skjer rundt meg, for det andre klarer jeg ikke å bli forstått (sjønner ikke hvorfor folk babler til meg på portugisisk når de vet at jeg ikke kan forstå) og for det tredje må jeg ta ting litt mer som det kommer... Men jeg begynner å bli vant med det etterhvert. Jeg stenger portugisisken ute og tenker på noe annet.. Men disse tre tingene har blitt sterkt utfordret de siste dagene og spesielt i dag..
Trodde kanskje vi begynte å bli litt godt kjent her etterhvert, vi har tross alt vært her en stund.. men den gang ei. I dag skulle vi ta bussen til vila santa vitória, og vi var ganske sikre på at dette skulle vi klare, ikke noe problem i det hele tatt! Det kan vel ikke være så vanskelig å gå av der vi gikk på sist uke. Så vi gikk av på den bussholdeplassen vi trodde var riktig, og ringte den personen som skulle møte oss der. Vi ventet å ventet men hun fant oss ikke. Så vi begynte å gå i den retningen vi kom fra, vi trodde vi bare hadde tatt bussen ett stopp forlangt.. Vi gikk og vi gikk. Men vi ble bare mer og mer desorientert. Det var en skikkelig rar følelse for jeg var sikker på at vi var på riktig plass.. men det viste seg at vi ikke hadde tatt bussen langt nok, og at vi var på helt feil plass... Det ble bare veldig komisk ut av det når to slitne kropper satt å ventet på en buss de nettopp hadde tatt... Dermed fikk vi føle oss skikkelig lost for første gang i dette nye landet. Men vi kom oss fram til slutt, og fikk leke med alle de herlige ungene;)































Denne helgen fikk vi være med på et kirkemøtet i en by 3 timers kjøring fra Floripa. Dette innebar å stå opp kl 5 om morgenen og ikke være hjemme før sent om kvelden. Men vi spreke nordmenn ville være med så klart. Dette var en samling av alle kirkene i denne regionen, så det var ganske mange folk. Her ser dere bildet av møtelokalet. En blanding av Impuls og bibelcamping, men øl reklame på campingstolene. Men stemningen var det ingenting å si på. Det ble for oss likevel en utfordrene, og ikke fult så interessant dag. Vi forstod jo ingenting av hva som skjedde og følte oss mer til bry for andre som måtte stotre fram engelsken sin for å prøve å forklare hva som skjedde... Men det var god lunsj og god stemning.


torsdag 22. oktober 2009

Et møte med en litt annen verden

I går fikk vi endelig besøke bydelen Santa victoria - eller bedre kjent som Favelaen (slummen). Jeg hadde gruet meg lit til dette, men da morgenen kom var jeg klar.. Vi kjørte et lite stykke, og først var det kjente områder, men så begynte det å gå oppover og husene rundt oss ble plutselig i dårligere og dårligere stand.. I Brasil er det nemlig slik at jo lenger opp en kommer i høyden jo billigere er det å bo. Det vil med andre ord si at slummene i byene ofte ligger klamret til fjellskjedene.. Litt anderledes enn i Norge hvor vi betaler mye for utsikt. For det er viktig å få med. De har virkelig den beste utsikten! Plutselig stanset vi midt i den bratteste bakken, rett foran et litt slitt, mintgrønt murhus. Sammenlignet med husene rundt var dette ganske fint. Jeg vet ikke helt om jeg klarer å kalle disse skurene som lå rundt omkring, og helst oppå hverandre, for hus. Men vi visste at her bodde det familier. Denne mintgrønne bygningen var altså kirkens bygning.

Kirken vi jobber i har nemlig et prosjekt i denne bydelen som heter "GAD". De driver et dagsenter for barna som bor her, hvor de kan komme å få undervisning i Engelsk, Tegning, forming, musikk eller teater. Eller de kan bare komme å leke å ha det gøy. I tillegg driver de en slags second hand butikk hvor folk kan komme å kjøpe eller få de ting de trenger, avhengig av hvor lite de har fra før. Vi fikk først en omvisning rundt i bygget og fikk møte folkene som arbeider her.. de var utrolig hyggelige, og det var lett å merke at de virkelig brenner for dette! Deretter fikk vi en liten omvisning i området rundt, og det viste seg at dette området ikke er en veldig dårlig favela. Folk har det de trenger (grunnleggende) Noen har bil og vaskemaskin - men ikke mat.

Å gå rundt i disse gatene gjorde inntrykk, og spesielt når vi hele tiden ble minnet på at dette ikke er det verste. Da vi gikk forbi to små tvillingsøstre som holdt en liten babygutt forstod jeg at dette er en litt annen verden enn hva lille meg fra Norge er vant med.

Etterpå fikk vi hilse på ungene som kommer her. De var utrolig herlige. Sprang rundt å skulle ha oss med på alt mulig. Selv om vi ikke forstod hverandre er smil og tegnspråk et ganske internasjonalt språk, så det gikk ganske greit.

Her er noen bilder, men det kommer nok flere bilder etterhvert...

tirsdag 20. oktober 2009

Rare matvaner

Nå er det en liten stund siden jeg har blogget, og fikk beskjed hjemmenifra at det var på tide å gi lyd fra meg hehe;) Har ikke gjort så mye de siste dagene, og har derfor ikke så mye å fortelle... Vi prøver så godt vi kan å lære portugisisk, men det er ikke like lett. Det er veldig nødvendig i og med at alt foregår på portugisisk, og ikke så veldig mange snakker engelsk. Det kan bli litt slitsomt til tider. Før vi dro til Brasil ble vi fortalt at vi kom til å føle oss som barn igjen. Jeg sjønte aldri det skikkelig, men nå forstår jeg veldig godt hva de mente. Det er nesten som jeg hører lærerne i bakhode "I told you so..." For det er akkurat slik jeg føler meg, som en liten dum unge som ikke sjønner noen ting. Men etterhvert regner jeg med at det blir bedre.

Tenkte jeg skulle fortelle litt om maten her borte. Har sagt tidligere at den er utrolig god, og det står jeg enda ved. Veldig mye god mat her! Men noen ting er litt nytt og uvant.. som søt pizza foreksempel... Igår hadde jeg følgende til kveldsmat: Varm pizza med banan, ost, kanel og Eggedosis. Ja du leste rett, jeg hadde eggedosis på pizzaen. Å utrolig nok var det faktisk ganske godt men veldig rart.
Frokosten her er fantastisk. Hver dag står det opp
hakket eksotisk frukt på bordet, og jeg spiser først en grov skive med ananas syltetøy (utrolig godt), drikker en kopp kaffi (med melk vel og merke, for her drikkes ikke kaffien svart, helst melk og masse sukker) og til slutt spiser jeg litt mango papaya, banan og ananas.

Her er noen bilder av mine smaks opplevelser:

Dette er pizza med mye sjokolade og jordbær...
Det var faktisk veldig godt, men utrolig søtt!


Nei det er ikke pinnekjøtt, men det smakte som det.
Dette er en vanlig grillrestaurant som vi var på i Curitiba, og her kunne vi spise så mye vi ville. Her snakker vi skikkelige koteletter!

Dette er noe som kalles "Cheesebread! Det var utrolig godt!

mandag 12. oktober 2009

En liten tankevekker...

Denne lordagen var vi paa fjelltur med menigheten, og denne sondagen hadde kirken besok av et misjonaer par, og dette har faat meg til aa tenke litt og reflektere litt. Men forst vil jeg benytte annledningen til aa forklare litt hva MUNIL er, fordi jeg kommer til aa snakke mye om det etterhvert. MUNIL er studentorganisasjonen i kirken, og er som skolelaget i Norge. I Florianòpolis er det et veldig stort Universitet, og det er ett av de beste statlige universitetene i Brasil. Det betyr at mange i kirken er studenter, saa det er nodvendig for kirken aa ha et tilbud for studentene. I Munil har de moter sammen, spiser lunsj sammen, arrangerer filmkvelder og bonnemoter. I tillegg er det opent veldig ofte til bare aa henge og gjore lekser sammen. Vi kommer til aa vaere en del av det arbeidet, og mange av ungdommene paa vaar alder gaar her.
Bilde nedenfor er logoen til Munil, og det er tatt av en T-skjorte som de ofte gaar med.

Fellesskap

Som sagt var vi paa fjelltur denne lordagen og i kirken denne sondagen. Og det forste jeg la merke til er hvor utrolig godt menigheten var sammensveiset, baade unge og eldre. Alle aldre deltok paa denne turen, og det saag ut som om det var ganske vanlig at de gjorde slik sammen som en hel menighet. At de voksen onsket aa vaere sammen med ungdommene og omvendt var veldig fasinerende. Det samme var det i Kirken i dag. Det saa ut som om dette var ukens hoydepunkt for menigheten, og alle samlet seg her. Tenk at alle ungdommen var med paa en gudstjeneste som startet kl 10. Det var litt nytt for meg, hehe ( ettersom jeg ofte sover da hehe..) Men det var veldig fint, og Gudstjenesten var ogsaa tilrettelagt for ungdommene, og veldig annderledes enn en gudstjeneste i min menighet. Og selv om jeg ikke forstod alt for mye, kjente jeg den gode atmosfaeren og fellesskapet til menigheten. Det var utrolig fasinerende!
Her er et bilde fra fjellturen.

Misjon

Kirken hadde denn sondagen besok fra et misjonaerpar fra nord brasil. Dette er den delen som er minst utviklet, og veldig fattig. Men det er ogsaa den delen av Brasil hvor protestatismen er veldig lite utbredt og det er mest katolisisme, og dyrking av helgener. Dette betyr at misjonaerenes utfordring er ikke akkurat aa gjore Jesus kjent til folk som aldri har hort om ham, for det har de virkelig. Men de tror mer paa kraften fra en statue og ritualer, enn kraften fra den hellige aand, og det Jesus kan gjore i ens liv dersom en ber til ham. saa deres utfordring er aa faa folk til aa forstaa at Jesus er den eneste kilden til levende vann. Han er den eneste som kan forandre ens liv. Katolikkene setter ofte Jomfru Maria og forskjellige helgener hoyere enn Jesus. Og i denne byen som disse misjonaerene arbeider i, reiser mange pilgrimer veldig langt bare for aa ta paa en statue, noe de tror hjelper dem ut av den vanskelige situasjonen de er i. Og de tror at dersom de gaar gjennom en sprek i en spesiell stein, vil syndene deres bli tilgitt... Saa misjonaerenes utfording er aa faa folkene til aa forstaa at det er kun Jesus som kan hjelpe dem, ikke en stor og fin statue. Men de driver ogsaa annet arbeid, for aa hjelp dem ut av fattigdom. "De laerer dem aa fiske i stedet for aa gi dem en fisk". Dette er et utrykk paa at istede for aa gi dem det de trenger en gang, saa laerer de dem forskjellige yrker slik at de vil klare aa skaffe det de trenger paa egenhaand, og av selvtjente midler. Jeg ble veldig fasinert av deres paagangsmot, og vilje til aa hjelpe i sitt eget land... Bare noen tanker jeg onsker aa formidle fra mine opplevelser her i Floripa...
Ellers har jeg det veldig bra, men velidg klar for aa laere meg litt spraak, fordi jeg foler meg som en hjelpelos liten unge:) Hilsen lille meg i store Brasil


Ett lite eventyr ...

Det var en gang en jente som reiste til Brasil.
En dag skulle hun vaere med paa fjelltur. De gikk og gikk, og hele turen gikk hun med munnen lukket. Hun ble snakket til av og til, men klarte ikke aa svare fordi hun kunne ikke spraaket. saa hun gikk en hel fjelltur sammen med veldig mange folk, uten aa nesten si ett ord. Dette gjorde at hun ble veldig sliten, fordi hun ikke gikk aa pratet me dandre, men tenkte kun paa turgaaing. Og fordi hun ble veldig sliten av aa hore paa alle andre snakke uten aa forstaa. Snipp, snapp snute saa var evetyret ute...

... Slik er det aa ikke kunne spraaket, men det var en veldig kjekk tur, og mange hyggelige folk!

fredag 9. oktober 2009

Livstegn fra Florianòpolis

Da har vi endelig komt fram til Floripa. Det var trist aa si farvel til mine kjaere romkamereater! var veldig koselig aa faa lov til aa bo me dem i en uke..

Her er bilde av alle tre da vi var aa spiste paa en grill restaurant.

Floripa er helt fantastisk! Jeg kjenner at jeg kan fole meg hjemme her! Vi bla godt tatt imot paa buss stasjonen, noe som vi satte pris paa. Jeg skulle onske jeg hadde bilde av det forste mote med floripa, for det var helt fantastisk! Vi kom paa kvelden, saa det var veldig morkt, men da vi fikk se den gamle brua som binder floripa til fastlandet, kjente jeg frysninger i hele kroppen. Den var saa utrolig vakker naar den var opplyst med mange lys. Kommer nok et bilde av den me tiden faar jeg haape!

Som dere kanskje forstaar kan jeg ikke skrive paa min egen pc fordi det ikke er traalost internett her saa jeg haaper det gaar fint med ae, o og aa...

Vertsfamilien min er veldig koselige! veldig gjestfrie og gjor slik at jeg foler meg virkelig hjemme her, selv om jeg lengter hjem til Randaberg noen ganger, saa slapp av:)
Her bor jeg i et nydelig hus! Det er nesten litt for fint, naar jeg tenker paa hvordan andre studenter paa hald bor. Saa jeg er veldig takknemlig for at jeg har denne muligheten!

Har ikke begynt med alle oppgavene vaare neda, men vi har vert med paa munila motet, som er den kristen student organisasjonen her. Vi skal visst ha mye med den aa gjore, i og med at store deler av omradet rundt oss her er universitetet. Store deler av oppgavene til den kirka vi skal jobbe i er knyttet til studentene ved universitetet. Utrolig koselige folk, saa jeg gleder meg til aa vaere med paa arbeidet der. I dag fikk vi vaere med aa lage lunsjen som Munila har ver torsdag. Lunsj i Brasil er middag, saa det var veldig kjekt aa lage middag til 34 stk:) Jeg kjenner at jeg kommer til aa trives her!

tirsdag 6. oktober 2009

En regnfull dag

Det regner ute, og ikke akkurat lite heller. Det har lynt og tordnet i hele natt, og det føles som om hele huset skal dette sammen. Jeg sitter inne i huset hvor det faktisk er ganske kaldt til å være på denne siden av Jordkloden. Jeg er trøtt etter en noe søvnløs natt. Dette var nemlig litt sterkere lyder enn alle hundene som bjeffer hele natten. Etter det vi har hørt har været vært slik de siste ukene, men vi har bare hatt sol og varmt vær. Selv om det kan være veldig skiftende til tider har jeg ikke sett så mye regn som dette på en gang.

I dag skal vi reise videre til Floripa hvor vi skal bo de neste 6 månedene, så i dag komme vi fram til endelig reisemål. Jeg kjenner jeg er veldig spent på å treffe familien min og stedet vi skal bo.
Det har likevel vært godt og nødvendig å være noen dager her i Curitiba så ikke alt kommer på en gang.. Har hatt noen herlige dager her som turister i Brasil. Vel nå er det vel slutt på de gode feriedagene, sove lenge og drive dank. Nå er det på tide å starte på det vi virkelig er her for, og jeg kjenner for første gang at jeg er virkelig klar for å ta fatt på de utfordringen som måtte komme.

Jeg vet at Gud har en plan med alt dette, Hald, Brasil og floripa, så jeg er veldig spent på å se hva han har for meg. Jeg er veldig forundret og overrasket på en god måte, hvor naturlig brasilianeren lever kristenlivet sitt som en naturlig del av hverdagen. Jeg tror vi nordmenn har mye å lære, og jeg vet at jeg vil lære mye dette året. Det er liksom helt naturlig å snakke om Gud, leie kristen film og ta Gud med i hverdagen. Igår før jeg la meg ble jeg spurt om jeg ville bli bedt for, som den mest naturligste ting i verden. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, men sa så klart " ja det hadde vært fint", så der satt vi mitt i stuen og ba, noe som er litt nytt for meg. Det var likevel en utrolig god følelse.

Så neste gang dere hører fra meg har jeg ankommet Floripa, gleder meg!;)

søndag 4. oktober 2009

Turist i Brasil


Her er noen av bildene jeg har tatt de første dagene her i Brasil;) De fleste bildene er som turist iCuritiba. Så her er litt av det jeg har opplevd de siste dagene

Her er Magnus, Kaja og Ester på flyplassen i Sao Paulo.. vi står og venter på bagasjen etter 12 timers flytur

Dette er Huset jeg bor i med 3 andre Brasilianske jenter;)
Veldig koselig! og kjekt å kunne bo som en brasilianer og ikke på hotel
vi føler vi får oppleve mer av brasil på denne måten

Slik ser det ut i gatene.. Ikke akkurat som i Norge

En Luthers kirke i Curitiba, det er faktisk den første av dem

Curitiba er kjent for sine vakre parker.. her er en av dem

Første møte med Brasiliansk mat;) Veldig Godt og utrolig Billig!
Vi betalte 30 kr, og kunne spise så mye vi ville...

Dette er et museum vi besøkte. Utrolig kult design! Noen som kan se hvor det er fra??

Her er vi ute og spiser på en meksikansk resturant med Mateus og noen venner av ham.