onsdag 28. oktober 2009

Hilde gjør ting hun ikke kan


Som en del av pensumet dette året leser jeg Målrettet liv av Rick Warren. En utrolig bra bok, bare for å si det! De to siste dagene har det handlet om hvordan vi er skapt for å tjene Gud, og at han har gitt oss evner og gaver for å tjene ham. Vi gjør jo så klart en oppgave bedre dersom vi liker å gjøre det, og er flinke til spesielle ting. Jeg har bedt en del om hva min oppgave skal være her i vakre Floripa. Hva vil Gud me meg her? Hvorfor er jeg akkurat her? Og hvordan kan jeg bruke mine evner til å tjene ham her? Mange spørsmål, Det vet jeg, men jeg har lurt veldig mye på det. Dersom jeg skal nevne to ting jeg liker å gjøre og blir gira av å drive med så er det synging, og lage ting, være kreativ. Jeg fant fort ut at oppgaven min ikke skulle være synging! Det er jo ikke så lett å synge på et språk du ikke forstår, og hverfall ikke klarer å utale enda. Så jeg tenkte som så at jeg får være med å bruke min "Kreative" sans. Jeg fikk være med å fikse gamle leker å det passet meg utmerket! Trives veldig med det! Men så var det arbeidet i vila santa vitória. Her skal jeg være med barna på "Art classes", det vil si å lage ulike ting med papir og forskjellig. Greit det tenkte jeg, og så ble jeg også spurt om å være med en damegruppe som lager ting de selger til inntekt for prosjektet i vila santa vitória. Det tenkte jeg måtte være upperlig for meg! Så jeg trappet opp med friskt mot i dag. Etter å ha lest neste stykka i målrettet liv var jeg virkelig gira på å ta fatt på "oppgaven" min. Det viste seg at de ville lære med å lage nen blomster de pleide å lage. Det jeg ikke visste var at her bruker man for det meste stoff, nål og trå. Og for å si det mildt så er ikke dette mitt beste felt. Jeg og nåla fungerer ikke så godt i sammen kan du si. Men jeg prøvde så godt jeg kunne. Så ikke ut som om de var helt fornøyd me hva jeg gjorde, for her skulle det være helt perfekt. Men etter en god stund, så det ut som om verket mitt ihvertfall var brukelig hehe... Så man lærer mens man lever, og øvelse gjør mester. Men jeg likte meg veldig! Det var utrolig gøy! Litt morsomt er det at jeg reiser til Brasil og lærer å sy, mens mor er hjemme å går på kortkurs..
Gud har hvert fall vist at han virker på måter en ikke tenker over selv, og utfordrer deg hele tiden til å strekke evnene dine litt lenger.
Her er et bilde av meg og en av de frivillige fra Tyskland som prøver så godt vi kan å gjøre det kvinnene viser oss.


Lost, jeg?? Nei aldri!

Lost jeg? Nei aldri i det hele tatt! Jeg tar livet med ro, og tenker at det ordner seg alltid til slutt.. Forstår jeg ingenting så setter jeg bare på et smil og prøver å gjøre så godt jeg kan...
De fleste vet at dette ikke er helt sant, og at jeg lett bli stresset når ting ikke går helt min vei, slik jeg hadde tenkt det eller viss jeg ikke forstår noen ting.. Dette er noe som jeg har blitt veldig utfordret på de siste ukene. For det første forstår jeg ingenting av det som skjer rundt meg, for det andre klarer jeg ikke å bli forstått (sjønner ikke hvorfor folk babler til meg på portugisisk når de vet at jeg ikke kan forstå) og for det tredje må jeg ta ting litt mer som det kommer... Men jeg begynner å bli vant med det etterhvert. Jeg stenger portugisisken ute og tenker på noe annet.. Men disse tre tingene har blitt sterkt utfordret de siste dagene og spesielt i dag..
Trodde kanskje vi begynte å bli litt godt kjent her etterhvert, vi har tross alt vært her en stund.. men den gang ei. I dag skulle vi ta bussen til vila santa vitória, og vi var ganske sikre på at dette skulle vi klare, ikke noe problem i det hele tatt! Det kan vel ikke være så vanskelig å gå av der vi gikk på sist uke. Så vi gikk av på den bussholdeplassen vi trodde var riktig, og ringte den personen som skulle møte oss der. Vi ventet å ventet men hun fant oss ikke. Så vi begynte å gå i den retningen vi kom fra, vi trodde vi bare hadde tatt bussen ett stopp forlangt.. Vi gikk og vi gikk. Men vi ble bare mer og mer desorientert. Det var en skikkelig rar følelse for jeg var sikker på at vi var på riktig plass.. men det viste seg at vi ikke hadde tatt bussen langt nok, og at vi var på helt feil plass... Det ble bare veldig komisk ut av det når to slitne kropper satt å ventet på en buss de nettopp hadde tatt... Dermed fikk vi føle oss skikkelig lost for første gang i dette nye landet. Men vi kom oss fram til slutt, og fikk leke med alle de herlige ungene;)































Denne helgen fikk vi være med på et kirkemøtet i en by 3 timers kjøring fra Floripa. Dette innebar å stå opp kl 5 om morgenen og ikke være hjemme før sent om kvelden. Men vi spreke nordmenn ville være med så klart. Dette var en samling av alle kirkene i denne regionen, så det var ganske mange folk. Her ser dere bildet av møtelokalet. En blanding av Impuls og bibelcamping, men øl reklame på campingstolene. Men stemningen var det ingenting å si på. Det ble for oss likevel en utfordrene, og ikke fult så interessant dag. Vi forstod jo ingenting av hva som skjedde og følte oss mer til bry for andre som måtte stotre fram engelsken sin for å prøve å forklare hva som skjedde... Men det var god lunsj og god stemning.


torsdag 22. oktober 2009

Et møte med en litt annen verden

I går fikk vi endelig besøke bydelen Santa victoria - eller bedre kjent som Favelaen (slummen). Jeg hadde gruet meg lit til dette, men da morgenen kom var jeg klar.. Vi kjørte et lite stykke, og først var det kjente områder, men så begynte det å gå oppover og husene rundt oss ble plutselig i dårligere og dårligere stand.. I Brasil er det nemlig slik at jo lenger opp en kommer i høyden jo billigere er det å bo. Det vil med andre ord si at slummene i byene ofte ligger klamret til fjellskjedene.. Litt anderledes enn i Norge hvor vi betaler mye for utsikt. For det er viktig å få med. De har virkelig den beste utsikten! Plutselig stanset vi midt i den bratteste bakken, rett foran et litt slitt, mintgrønt murhus. Sammenlignet med husene rundt var dette ganske fint. Jeg vet ikke helt om jeg klarer å kalle disse skurene som lå rundt omkring, og helst oppå hverandre, for hus. Men vi visste at her bodde det familier. Denne mintgrønne bygningen var altså kirkens bygning.

Kirken vi jobber i har nemlig et prosjekt i denne bydelen som heter "GAD". De driver et dagsenter for barna som bor her, hvor de kan komme å få undervisning i Engelsk, Tegning, forming, musikk eller teater. Eller de kan bare komme å leke å ha det gøy. I tillegg driver de en slags second hand butikk hvor folk kan komme å kjøpe eller få de ting de trenger, avhengig av hvor lite de har fra før. Vi fikk først en omvisning rundt i bygget og fikk møte folkene som arbeider her.. de var utrolig hyggelige, og det var lett å merke at de virkelig brenner for dette! Deretter fikk vi en liten omvisning i området rundt, og det viste seg at dette området ikke er en veldig dårlig favela. Folk har det de trenger (grunnleggende) Noen har bil og vaskemaskin - men ikke mat.

Å gå rundt i disse gatene gjorde inntrykk, og spesielt når vi hele tiden ble minnet på at dette ikke er det verste. Da vi gikk forbi to små tvillingsøstre som holdt en liten babygutt forstod jeg at dette er en litt annen verden enn hva lille meg fra Norge er vant med.

Etterpå fikk vi hilse på ungene som kommer her. De var utrolig herlige. Sprang rundt å skulle ha oss med på alt mulig. Selv om vi ikke forstod hverandre er smil og tegnspråk et ganske internasjonalt språk, så det gikk ganske greit.

Her er noen bilder, men det kommer nok flere bilder etterhvert...

tirsdag 20. oktober 2009

Rare matvaner

Nå er det en liten stund siden jeg har blogget, og fikk beskjed hjemmenifra at det var på tide å gi lyd fra meg hehe;) Har ikke gjort så mye de siste dagene, og har derfor ikke så mye å fortelle... Vi prøver så godt vi kan å lære portugisisk, men det er ikke like lett. Det er veldig nødvendig i og med at alt foregår på portugisisk, og ikke så veldig mange snakker engelsk. Det kan bli litt slitsomt til tider. Før vi dro til Brasil ble vi fortalt at vi kom til å føle oss som barn igjen. Jeg sjønte aldri det skikkelig, men nå forstår jeg veldig godt hva de mente. Det er nesten som jeg hører lærerne i bakhode "I told you so..." For det er akkurat slik jeg føler meg, som en liten dum unge som ikke sjønner noen ting. Men etterhvert regner jeg med at det blir bedre.

Tenkte jeg skulle fortelle litt om maten her borte. Har sagt tidligere at den er utrolig god, og det står jeg enda ved. Veldig mye god mat her! Men noen ting er litt nytt og uvant.. som søt pizza foreksempel... Igår hadde jeg følgende til kveldsmat: Varm pizza med banan, ost, kanel og Eggedosis. Ja du leste rett, jeg hadde eggedosis på pizzaen. Å utrolig nok var det faktisk ganske godt men veldig rart.
Frokosten her er fantastisk. Hver dag står det opp
hakket eksotisk frukt på bordet, og jeg spiser først en grov skive med ananas syltetøy (utrolig godt), drikker en kopp kaffi (med melk vel og merke, for her drikkes ikke kaffien svart, helst melk og masse sukker) og til slutt spiser jeg litt mango papaya, banan og ananas.

Her er noen bilder av mine smaks opplevelser:

Dette er pizza med mye sjokolade og jordbær...
Det var faktisk veldig godt, men utrolig søtt!


Nei det er ikke pinnekjøtt, men det smakte som det.
Dette er en vanlig grillrestaurant som vi var på i Curitiba, og her kunne vi spise så mye vi ville. Her snakker vi skikkelige koteletter!

Dette er noe som kalles "Cheesebread! Det var utrolig godt!

mandag 12. oktober 2009

En liten tankevekker...

Denne lordagen var vi paa fjelltur med menigheten, og denne sondagen hadde kirken besok av et misjonaer par, og dette har faat meg til aa tenke litt og reflektere litt. Men forst vil jeg benytte annledningen til aa forklare litt hva MUNIL er, fordi jeg kommer til aa snakke mye om det etterhvert. MUNIL er studentorganisasjonen i kirken, og er som skolelaget i Norge. I Florianòpolis er det et veldig stort Universitet, og det er ett av de beste statlige universitetene i Brasil. Det betyr at mange i kirken er studenter, saa det er nodvendig for kirken aa ha et tilbud for studentene. I Munil har de moter sammen, spiser lunsj sammen, arrangerer filmkvelder og bonnemoter. I tillegg er det opent veldig ofte til bare aa henge og gjore lekser sammen. Vi kommer til aa vaere en del av det arbeidet, og mange av ungdommene paa vaar alder gaar her.
Bilde nedenfor er logoen til Munil, og det er tatt av en T-skjorte som de ofte gaar med.

Fellesskap

Som sagt var vi paa fjelltur denne lordagen og i kirken denne sondagen. Og det forste jeg la merke til er hvor utrolig godt menigheten var sammensveiset, baade unge og eldre. Alle aldre deltok paa denne turen, og det saag ut som om det var ganske vanlig at de gjorde slik sammen som en hel menighet. At de voksen onsket aa vaere sammen med ungdommene og omvendt var veldig fasinerende. Det samme var det i Kirken i dag. Det saa ut som om dette var ukens hoydepunkt for menigheten, og alle samlet seg her. Tenk at alle ungdommen var med paa en gudstjeneste som startet kl 10. Det var litt nytt for meg, hehe ( ettersom jeg ofte sover da hehe..) Men det var veldig fint, og Gudstjenesten var ogsaa tilrettelagt for ungdommene, og veldig annderledes enn en gudstjeneste i min menighet. Og selv om jeg ikke forstod alt for mye, kjente jeg den gode atmosfaeren og fellesskapet til menigheten. Det var utrolig fasinerende!
Her er et bilde fra fjellturen.

Misjon

Kirken hadde denn sondagen besok fra et misjonaerpar fra nord brasil. Dette er den delen som er minst utviklet, og veldig fattig. Men det er ogsaa den delen av Brasil hvor protestatismen er veldig lite utbredt og det er mest katolisisme, og dyrking av helgener. Dette betyr at misjonaerenes utfordring er ikke akkurat aa gjore Jesus kjent til folk som aldri har hort om ham, for det har de virkelig. Men de tror mer paa kraften fra en statue og ritualer, enn kraften fra den hellige aand, og det Jesus kan gjore i ens liv dersom en ber til ham. saa deres utfordring er aa faa folk til aa forstaa at Jesus er den eneste kilden til levende vann. Han er den eneste som kan forandre ens liv. Katolikkene setter ofte Jomfru Maria og forskjellige helgener hoyere enn Jesus. Og i denne byen som disse misjonaerene arbeider i, reiser mange pilgrimer veldig langt bare for aa ta paa en statue, noe de tror hjelper dem ut av den vanskelige situasjonen de er i. Og de tror at dersom de gaar gjennom en sprek i en spesiell stein, vil syndene deres bli tilgitt... Saa misjonaerenes utfording er aa faa folkene til aa forstaa at det er kun Jesus som kan hjelpe dem, ikke en stor og fin statue. Men de driver ogsaa annet arbeid, for aa hjelp dem ut av fattigdom. "De laerer dem aa fiske i stedet for aa gi dem en fisk". Dette er et utrykk paa at istede for aa gi dem det de trenger en gang, saa laerer de dem forskjellige yrker slik at de vil klare aa skaffe det de trenger paa egenhaand, og av selvtjente midler. Jeg ble veldig fasinert av deres paagangsmot, og vilje til aa hjelpe i sitt eget land... Bare noen tanker jeg onsker aa formidle fra mine opplevelser her i Floripa...
Ellers har jeg det veldig bra, men velidg klar for aa laere meg litt spraak, fordi jeg foler meg som en hjelpelos liten unge:) Hilsen lille meg i store Brasil


Ett lite eventyr ...

Det var en gang en jente som reiste til Brasil.
En dag skulle hun vaere med paa fjelltur. De gikk og gikk, og hele turen gikk hun med munnen lukket. Hun ble snakket til av og til, men klarte ikke aa svare fordi hun kunne ikke spraaket. saa hun gikk en hel fjelltur sammen med veldig mange folk, uten aa nesten si ett ord. Dette gjorde at hun ble veldig sliten, fordi hun ikke gikk aa pratet me dandre, men tenkte kun paa turgaaing. Og fordi hun ble veldig sliten av aa hore paa alle andre snakke uten aa forstaa. Snipp, snapp snute saa var evetyret ute...

... Slik er det aa ikke kunne spraaket, men det var en veldig kjekk tur, og mange hyggelige folk!

fredag 9. oktober 2009

Livstegn fra Florianòpolis

Da har vi endelig komt fram til Floripa. Det var trist aa si farvel til mine kjaere romkamereater! var veldig koselig aa faa lov til aa bo me dem i en uke..

Her er bilde av alle tre da vi var aa spiste paa en grill restaurant.

Floripa er helt fantastisk! Jeg kjenner at jeg kan fole meg hjemme her! Vi bla godt tatt imot paa buss stasjonen, noe som vi satte pris paa. Jeg skulle onske jeg hadde bilde av det forste mote med floripa, for det var helt fantastisk! Vi kom paa kvelden, saa det var veldig morkt, men da vi fikk se den gamle brua som binder floripa til fastlandet, kjente jeg frysninger i hele kroppen. Den var saa utrolig vakker naar den var opplyst med mange lys. Kommer nok et bilde av den me tiden faar jeg haape!

Som dere kanskje forstaar kan jeg ikke skrive paa min egen pc fordi det ikke er traalost internett her saa jeg haaper det gaar fint med ae, o og aa...

Vertsfamilien min er veldig koselige! veldig gjestfrie og gjor slik at jeg foler meg virkelig hjemme her, selv om jeg lengter hjem til Randaberg noen ganger, saa slapp av:)
Her bor jeg i et nydelig hus! Det er nesten litt for fint, naar jeg tenker paa hvordan andre studenter paa hald bor. Saa jeg er veldig takknemlig for at jeg har denne muligheten!

Har ikke begynt med alle oppgavene vaare neda, men vi har vert med paa munila motet, som er den kristen student organisasjonen her. Vi skal visst ha mye med den aa gjore, i og med at store deler av omradet rundt oss her er universitetet. Store deler av oppgavene til den kirka vi skal jobbe i er knyttet til studentene ved universitetet. Utrolig koselige folk, saa jeg gleder meg til aa vaere med paa arbeidet der. I dag fikk vi vaere med aa lage lunsjen som Munila har ver torsdag. Lunsj i Brasil er middag, saa det var veldig kjekt aa lage middag til 34 stk:) Jeg kjenner at jeg kommer til aa trives her!

tirsdag 6. oktober 2009

En regnfull dag

Det regner ute, og ikke akkurat lite heller. Det har lynt og tordnet i hele natt, og det føles som om hele huset skal dette sammen. Jeg sitter inne i huset hvor det faktisk er ganske kaldt til å være på denne siden av Jordkloden. Jeg er trøtt etter en noe søvnløs natt. Dette var nemlig litt sterkere lyder enn alle hundene som bjeffer hele natten. Etter det vi har hørt har været vært slik de siste ukene, men vi har bare hatt sol og varmt vær. Selv om det kan være veldig skiftende til tider har jeg ikke sett så mye regn som dette på en gang.

I dag skal vi reise videre til Floripa hvor vi skal bo de neste 6 månedene, så i dag komme vi fram til endelig reisemål. Jeg kjenner jeg er veldig spent på å treffe familien min og stedet vi skal bo.
Det har likevel vært godt og nødvendig å være noen dager her i Curitiba så ikke alt kommer på en gang.. Har hatt noen herlige dager her som turister i Brasil. Vel nå er det vel slutt på de gode feriedagene, sove lenge og drive dank. Nå er det på tide å starte på det vi virkelig er her for, og jeg kjenner for første gang at jeg er virkelig klar for å ta fatt på de utfordringen som måtte komme.

Jeg vet at Gud har en plan med alt dette, Hald, Brasil og floripa, så jeg er veldig spent på å se hva han har for meg. Jeg er veldig forundret og overrasket på en god måte, hvor naturlig brasilianeren lever kristenlivet sitt som en naturlig del av hverdagen. Jeg tror vi nordmenn har mye å lære, og jeg vet at jeg vil lære mye dette året. Det er liksom helt naturlig å snakke om Gud, leie kristen film og ta Gud med i hverdagen. Igår før jeg la meg ble jeg spurt om jeg ville bli bedt for, som den mest naturligste ting i verden. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, men sa så klart " ja det hadde vært fint", så der satt vi mitt i stuen og ba, noe som er litt nytt for meg. Det var likevel en utrolig god følelse.

Så neste gang dere hører fra meg har jeg ankommet Floripa, gleder meg!;)

søndag 4. oktober 2009

Turist i Brasil


Her er noen av bildene jeg har tatt de første dagene her i Brasil;) De fleste bildene er som turist iCuritiba. Så her er litt av det jeg har opplevd de siste dagene

Her er Magnus, Kaja og Ester på flyplassen i Sao Paulo.. vi står og venter på bagasjen etter 12 timers flytur

Dette er Huset jeg bor i med 3 andre Brasilianske jenter;)
Veldig koselig! og kjekt å kunne bo som en brasilianer og ikke på hotel
vi føler vi får oppleve mer av brasil på denne måten

Slik ser det ut i gatene.. Ikke akkurat som i Norge

En Luthers kirke i Curitiba, det er faktisk den første av dem

Curitiba er kjent for sine vakre parker.. her er en av dem

Første møte med Brasiliansk mat;) Veldig Godt og utrolig Billig!
Vi betalte 30 kr, og kunne spise så mye vi ville...

Dette er et museum vi besøkte. Utrolig kult design! Noen som kan se hvor det er fra??

Her er vi ute og spiser på en meksikansk resturant med Mateus og noen venner av ham.


lørdag 3. oktober 2009

En ny verden

Etter en lang dag på fly landet vi tilslutt i Curitiba. Vi ble tatt godt imot på flyplassen av Mateus og Mona, og ble kjørt til der vi skal bo i noen dager. Jeg var veldig trøtt og sliten etter å ha reist i 25 timer så jeg trodde jeg skulle sovne i bilen, men den gang ei. Det var så mye å se og så mange inntrykk at jeg ble lys våken. Alt var annderledes. Jeg prøvde å se etter om jeg i hvert fall kunne kjenne igjen noe, men det eneste jeg hadde sett før var en Walmart butikk, ellers var ALT nytt. Etter å ha lært litt og lest litt om Brasil har jeg forstått at dette er et land fylt med forskjeller, men det må oppleves for å forstås! På den ene siden av gaten kan det være et stort og fint hus, mens rett over gaten er det et hus som jeg ikke forstår at det faktisk kan bo folk i.

Idag da jeg våknet var jeg helt alene i et hus som jeg kun hadde sett i mørket og med trøtte og slitne øyne. Så det var veldig rart å sto opp, dysje og spise frokost i et fremmed hus hvor jeg ikke hadde møtt alle som bor der. Så gikk vi ut for å se Curitiba, og være turister i det landet som skal være vårt hjem i 6 måneder. vi fikk se byen og hva den har å by på. Utrolig fine parker, bråkete busser og ingen engelsk talende folk. Etter å ha gått en lang stund og sette mye spennende gikk vi til det teologiske fakultetet og fikk hilse på noen av studentene, i tillegg fikk vi være med på studentgudstjenesten. Vi forstod ikke så veldig mye men det hjalp med litt oversetting. så fikk vi bruke den nye bibelen som er portugisisk og engelsk, den tror jeg jeg kommer til å ha god bruk for.

Etter mange inntrykk og mye gåing er jeg veldig sliten så nå forstår jeg hvorfor alle de internasjonale studentene på hald ville sove så mye. En blir sliten av alle inntrykkene. Gonatt