Hildes Opplevelser

Egypt tur - 6 dag

2011-01-26T18:50:00.000+01:00

I dag har vi besøkt the bibel society. Det var utrolig spennende å høre om deres arbeid her nede. så spennende at jeg nesten glemte å ta bilder:) De selger og oversetter bibler og har mange bokhandlere rundt om i egypt. i tillegg hadde de noe de kalte for bibel world,hvor barn fikk en rundtur i hvordan bibelen ble til med å se kjenne og høre. det var utrolig bra lagt til! De hadde bygd om en hel etasje bare for denne turen. Det hadde vært fantastisk å hatt d i norge! vi fikk pratet me dem og de svarte på mange spørsmål. etter det besøket reiste vi til et kristent fakultet i Kairo som har samarbeid med mhs. der fikk vi stille spørmål og snakke med noen studenter og lærere der.
Det er utrolig å se hvordan parkeringssystemet virker her nede. her setter di bare bilen i fri, så kan de flytta den som di vil og om bilen treffer en annen bil så er ikke d så farlig.
Vi har også fått høre om hvordan di kristne har d her nede, og de har det ikke lett. de blir tatt fra en del rettigheter, og det er ikke lov til å konvertere fra islam til kristendommen, selv om det er mange som gjør d.
så må jeg kanskje skrive litt om demonstrasjonen her for å berolige noen:) vi merker mer til d i dag enn i går. det er kaos i trafikken så vi kommer ikke frem alle steder og veldig mange folk i gatene hvor det ikke foregår noen demonstrasjoner. jeg har lest avisene og syns vel at det blir skrevet litt overdramatisert enn hvordan det faktisk er. I følge de vi har vært i kontakt med er det ikke snakk om noen islamister som skal ta over.

Egypt tur - 5 dag

2011-01-25T17:59:00.000+01:00

I dag har vi vært i det koptiske egypt. veldig interessant å lære om de koptiske kristne og se hvordan deres kirker ser ut. Litt annerledes enn katolske kirker, men kan minne litt. jeg fikk kjøpt et fint kors og faktisk en kokebok, så kanskje jeg kan prøve meg på litt egyptisk mat når jeg kommer hjem:) nå etterpå skal vi ut å møte en journalist, det blir nok spennende:)
Det var forresten noen demonstrasjoner i gatene i dag, siden det er politiets dag her nede. Politiet sto klar i pansrete vogner, og en del politi sto klare og passet på store folkemengder. Men dere kan slappe helt av. det gikk veldig rolig for seg, og vi unngikk alt vi klart:)

Egypt tur - 4 dag

2011-01-24T21:45:00.000+01:00

Hvor starter man å fortelle etter en så innholdsrik dag? Jeg starter fra begynnelsen:) I dag har vi vært i det egyptiske islam. det var spennende å være i en moske og føle på hele atmosfæren. Med skjerf på hode, lange skjørt og kun sokker på beina labbet vi rundt i moskeene. Det var tepper som viste veien til mekka og flotte utsmykkinger. vi fikk også høre på bønneropene fra innsiden av moske Etter en del moskeer, såre bein og god mat i magen gikk vå markede. Marked var virkelig fasinerende!jeg har vært på marked før men aldri møtt så innpåslitne selgere. det var helt utrolig! De hadde noen fantastiske kommentarer! som: "jeg vil ikke ha noe annet enn pengene dine" og "jeg vet ikke hva du ser etter, men jeg har det." Det var ting og folk over alt og alle selgere skulle ha dg me inn i et trangt strøk hvor butikken deres lå. Det var pruting på høyt nivå;-)
Når bena våre nesten ikke klarte å bære oss lenger satt vi oss på en fortausresturante og så på alt som skjedde:)
Det er både smigrende og veldig slitsomt at di er så utrolig fasinert av hvite, blonde, blåøyde jenter her nede. At du får mye oppmerksomhet av alle mennene er bare utrolig slitsomt! men det jeg syns er litt morsomt og fasinerende er når jentene stirrer, og du får noen søte flaue smil når de oppdager at du har lagt merke til det.

lost in cairo

2011-01-24T07:25:00.000+01:00

Planen igår var som sagt å dra på hard rock café. vi tok taxi, og hele hver gang han spurte om veien så det ut som om alle visste hvor d var. Vi kjørte inn i et mer amerikansk egypt, og taxi sjåføren satte oss av på et virkelig fancy hotell. for å gå inn dit måtte vi gjennom en sikkerhets kontroll. vi gikk gjennom, det peip, men ingen sa noen ting:) da vi kom inn der fikk vi vite at hard rock var nedlagt. så da var det bare å hyre en taxi tilbake, eller kanskje vi skulle prøve på en kino?:)

Egypt tur - 3 dag

2011-01-23T17:21:00.000+01:00

For en dag! vi har gjort og sett mye i dag! Vi dro først til sakkara pyramiden, deretter videre til di andre pyramidene. og jeg trodde faktisk ikke d skulle være så mektig.. men det var fantastisk å stå der, selv om tankene ganske fort gikk til prinsen av egypt, så var vi der. men dagens høydepunkt var helt klart da vi fikk ri på kameler. det var så utrolig kult! fikk noen herlige bilder av disse utrolig kule dyrene.. hvorfor har vi ikke kameler i norge, og laffer rundt i gatene? uansett en herlig dag me herlig vær. Og Kvelden skal forhåpentligvis avsluttes me tur til hard rock café:)

Egypt tur - 2 dag

2011-01-22T20:43:00.000+01:00

Dagen startet me å bli kjent me lokalmiljøet og se litt av byen. Deretter dro vi til et koselig fruktmarked, med mye forskjellig god frukt. trafikken her er helt kaos, og vi har fått prøvd oss noen ganger på den. men vi får som regel egen politieskorte helt over store trafikkerte veier, helt sant. like morsomt hver gang:) turen gikk videre til det egyptiske museet, hvor vi fikk se skattene fra graven til tut-an-kamon og ekte mumier. det var spennende men etter lite søvn var det litt slitsomt til tider:) turen gikk videre til en herlig seiltur på selveste nilen:) det var herlig! kvelden ble avsluttet med en god egyptisk middag, hvor vi fikk smake på mye spennende mat. det har vært en dag me mye inntrykk! det er spennende å være her, og spennende å få lære mer og oppleve en helt annen kultur.

Klar for nye opplevelser

2011-01-22T09:48:00.000+01:00

Etter en tur på et fantastisk toalett, litt lekgmg av å være elektriker. ble d tid for litt . Jeg fikk en litt spesiell opplevelse midt på natten. Jeg våknet plutselig av en høy summe lyd. Klokka var hall 6 og det var tid for morgenbønn. For dem er det en helt naturlig del av hverdagen men for meg var det en litt ny og spesiell opplevelse.

Da vi kom igår var det første vi så masse politi og militære med maskingevær. og så kom vi til bussen som skulle ta oss til hotellet, hvor bagasjen ble lempet inn gjennom vinduet.

Nå har vi spist en liten frokost, og er snart klar for hva dagen måtte bringe:)

Egypt tur - 1 dag

2011-01-22T03:54:00.000+01:00

Da var jeg ute på reise igjen, men heldigvis ikke så lenge denne gangen. Turen går til egypt hvor jeg skal være i 10 dager:) Jeg befinner meg akkurat nå på et lite pansjonat midt i kairo, og selv om klokka er alt for mye og vi har vært på reisefot i 10 timer er jeg enda ikke klar for å sove. nye inntrykk holder meg våken. Rommet var helt greit utenom et ganske spesielt bad og ingen do på rommet. Litt mygg men har enda ikke sett noen kakelakker, så jeg satser på at di ikke finner veien opp til 4 etasje. skal prøve å se om jeg får lastet opp noen bilder imorgen. gonatt

Da var det over

2010-04-11T13:33:00.000+02:00

6 måneder er forbi og jeg skal rette nesen hjemover til kalde Norge. Det er veldig rart å måtte si farvel til alle men samtidig glede seg noe enormt til å komme hjem. Da jeg kom til Brasil for 6 måneder siden visste jeg ikke helt hva jeg skulle forvente, og da jeg landet i Sao Paulo var det veldig uvirkelig at jeg faktisk skulle leve og bo i dette landet som en helt vanlig Brasilianer. Jeg var redd og usikker på hva dette året måtte bringe. Jeg tenkte nok mer "Hva i all verden har jeg gjort". Men når jeg nå sitter med kofferten pakket av ting, presanger og minner er det helt andre tanker som sviver rundt i hodet. Jeg kan se tilbake på noen helt fantastiske, utfordrende og utrolig lærerike måneder. Det er ikke rett å si at det har vært enkelt og kjekt hele tiden. For det har det ikke i det hele tatt. Det har vært slitsomme og virkelig utfordrende dager. Meg jeg angrer ikke ett sekund på at jeg valgte å reise til Brasil. Jeg har lært utrolig mye om meg selv dette året og også mye annet! Da gleder jeg meg til å få komme hjem å treffe alle igjen.

Até
Beijos

Det går mot slutten

2010-03-31T23:02:00.002+02:00

Nå merker jeg at det virkelig går mot slutten. Hadde siste dag i favelaen i dag, og siste bibelgruppe i går. Det var virkelig rart å si hade til alle ungene på prosjektet i favelaen, gå ned den lange bakken og vite at jeg sannsynligvis aldri kommer til å gå opp den bakken igjen. Og det er jeg ganske glad for. Likevel vet jeg at jeg virkelig kommer til å savne de små hjerteknuserne som jeg er blitt glad i. Det arbeidet jeg har gjort her kan jeg vel ikke si har vært det kjekkeste eller det letteste, men jeg har lært så utrolig mye, og kommer aldri til å glemme de små fjesene.
Jeg tror nok at jeg har lært mer av dem enn hva de har lært av meg. Samtidig er det herlig å se at vi faktisk har gjort litt inntrykk. En av de tøffeste jentene som nok er en av dem som lager mest bråk, kom bort til meg å spurte om jeg ikke kom tilbake i det hele tatt. Med et trist ansikt fikk jeg en god klem og et smil, og det varmte.

Sist helg var det leir med Munil. Da reiste vi litt lenger sør på øya til en av de eldste nabolagene på øya. Det var utrolig vakkert der og en herlig plass. Vi padlet i kajakk, hadde leker, spiste god mat og bare koste oss i sammen. For oss var det en virkelig fin avslutning på oppholdet og vi fikk også bidra litt med litt leirunderholdning som ble godt motatt. Det var en herlig helg, og jeg er ganske stolt over at jeg faktisk klarte å forstå en del av talene. Her er noen bilder:

God påske alle sammen!

En rar tid

2010-03-26T22:28:00.000+01:00

Da var første avskjed gjort og det føles ganske rart. Var siste gang på Leke verkstedet i dag, og jeg fikk avskjedshilsen og t-shjorte. Det er veldig rart av vi snart skal reise hjem. Tida har gått utrolig fort og nå er det bare 1 1/2 uke igjen. Det er veldig rart for det er så mange følelser på en gang. Det er stor forskjell på den virkeligheten vi ser rundt oss nå, og det vi skal komme hjem til. Jeg gleder meg til å komme hjem. Både for å treffe venner, kjæreste og familie igjen, men også for å ligge i min myke seng, bruke oppvaskmaskin, tørketrommel og skikkelig vaskemaskin. Men hva da med Gabriel og Luana som bor her og må gå hjem til denne virkeligheten hver dag sannsynligvis resten av livet? Da jeg og Magnus stod å ventet på bussen hjem fra favelaen igår, kom det to damer som vi har hjulpet litt etter at huset deres brant ned. Det gikk ikke ann å se på dem hvor de bor eller hva de går hjem til. Men der de bor er deres hjem og deres virkelighet. Likevel tror jeg at ikke alle hus er et hjem. Som for Gabriel som ikke har en mor som tar seg av ham eller et hus hvor det er godt å bo. Likevel tror jeg virkelig at mange av de ungene går hjem til et hjem fult med kjærlighet. Noe som ikke alle kan. Jeg tror til og med at de rike som bor langs strendene nord på øya ikke nødvendigvis har et hjem å gå til, selv om de har et stort og flott hus. Selv om huset ser bedre og større ut vil ikke det nødvendigvis si at det er et hjem med mer kjærlighet.

Det var kanskje mange tanker på en gang, men sånn har det vært de siste dagene og kanskje spesielt i dag. Det er en rar tid fult med både tristhet og glede. Jeg vil ikke reise selv om jeg på samme tid har utrolig lyst til å reise hjem. Denne helgen skal jeg på Munil - leir. Og dete blir nok en slags avslutnings helg for oss. Så det blir også både trist og kjekt på en gang.

Fotball - En egen kultur

2010-03-25T22:43:00.000+01:00

Igår fikk jeg være med på en helt spesiell opplevelse. At fotball kunne være så engasjerende kunne jeg aldri trodd. I Florianópolis hvor jeg bor er det to lag, Avai og Figerense. De fleste som bor på øya støtter Avai, og de fleste som bor på kontinente støtter figerense, selv om det finnes en del unntak. Den siste tiden har det vært en fotball cup kun for denne staten, og igår var det rivalene Avai og Figeira som spilte. Jeg var så heldig å få lov til å gå på en ekte brasiliansk fotballkamp, og da er det utrolig viktig å støtte et spesielt lag. Jeg har blitt godt opplært her i Brasil så det ble Avai. Det er utrolig viktig for Brasilianerne å støtte et spesielt team. Dette har jeg ikke helt forstått. Men da en figerense fan ikke ville være med oss på kamp bare på grunn av at han da måtte sitte på avai sin side forstod jeg litt mer av hva det vil si. Det hadde faktisk vært farlig for han om han satt på vår side og heiet på feil lag.

Og det manglet i hvert fall ikke på trosskap og engasjement. Og du kan trygt si at jeg har fått et nytt ordforråd i portugisisk som jeg kanskje ikke bør bruke så ofte.

Dette er virkelig en egen kultur kan du si. Da vi kom til stadion var alt rundt der farget etter teamet sitt farge, blått. Og da mener jeg alt. Det var en vegg av politihester som sperret inngangene til det andre teamet sin side. Og ute på fotballbanen var det bevæpnet politi.

En helt spesiell opplevese som jeg aldri kommer til å glemme. Og jeg tror jeg har lært mye mer av den brasilianske kulturen.

Her er noen bilder fra kampen:

Jeg kan se at fotball er noe som skaper en sterk fellesskapsfølelse her. Alle har et team de heier på og de fleste kan spille fotball. Det er noe som alle kan delta i uansett klasse og livssituasjon. Men de er utrolig flinke til å spille fotball. Fra de er 5-6 år spiller de noe helt enormt. Jeg vet jeg ikke er så god i fotball, men jeg det er ikke en gang vits i å prøve å spille med guttene i favelaen.

Gled deg i nuet

2010-03-22T13:57:00.000+01:00

På officina do Brincedos fortalte lederen en utrolig bra historie på fredag. Den handlet om at vi ofte gleder oss mer til neste gjøremål en å faktisk glede seg over akkurat det en gjør her å nå. Når vi går tur ønsker vi å hvile, når vi hviler ønsker vi å gå. Når vi spiser ønsker vi å drikke. Når vi gjør lekser ønsker vi å se på TV osv. Det er noe jeg kjenner meg igjen i spesielt nå. Jeg gleder meg veldig til å komme hjem og glemmer å glede meg over den tida jeg har igjen her. Samtidig som jeg gruer meg til å reise fordi jeg har blitt så glad i denne plassen, alle folkene, tilværelsen og oppgavene mine. Mange spør meg - ååå kan du ikke bli litt til - og jeg har så lyst, samtidig som jeg kjenner at det skal bli godt å komme hjem nå. På Officina do Brincedos ble det veldig virkelig for meg at det faktisk begynner å bli siste gangene jeg gjør ting nå, og at det ikke går ann å tenke - neste gang skal jeg .... - Fordi det blir ingen neste gang. Dette er virkeligheten og det er veldig trist.

Jeg snakket med Barbera som er i praksis som prest om akkurat dette. Du kommer et sted og vet at du kanskje ikke kommer til å se personene igjen. Så du åpner deg ikke like mye fordi du ikke vil bli såret. Men dette er faktisk en del av livet, og jeg har lært av dette oppholdet at jeg heller vil åpne meg og bli såret for å få anledning til å bli kjent med fantastiske mennesker som jeg aldri ville blitt kjent med dersom jeg ikke hadde åpnet meg, og gitt av meg selv. Det er en del av livet, og jeg har heller lyst til å levet livet fult ut om det så vil si at jeg kommer til å føle både sorg og glede. For gleden er så stor at jeg ikke vil gå glipp av den.

Her er noen bilder bra Officina do Brincedos som gjør en kjempe jobb med å restaurere gamle leker og gi dem til prosjekter i favelaen eller unger som ikke har like kjekk juletid som andre

Her er en av lekene som er så heldige å få et nytt liv, og klar for å glede noen herlige små unger

Du setter merker

2010-03-18T22:02:00.000+01:00

For noen dager siden satt jeg å ventet på å få dagens oppgave i Favelaen. De siste dagene har vi hjulpet til å male og slike ting, og dagen begynner alltid med et oppdrag av hun som jobber der. Så mens jeg satt å ventet på henne satt jeg meg ned sammen med ungene som hadde time, og hørte på den tyske volentøren som fortalte en historie. Jeg fikk ikke med meg denne historien som hun fortalte til barna, men eg fikk med meg hva som var moralen i historien. Vi setter alle merker i andres liv, om vi vil eller ikke. Uansett hva vi gjør, sier eller utrykker på noen som helt måte setter det på en eller annen måte merker hos andre. Vi hører ofte at vi er forbilder for de som er yngre enn oss, og det er sant, vi er forbilder om vi vil eller ikke. Noen ser opp til deg. Noen ganger kan det virke smigrende mens andre ganger litt skremmende at noen legger merke til alt det du gjør. Men det er ikke bare de som er yngre enn oss som legger merke til hva vi gjør. med vår oppførsel setter vi merker i livene til alle de rundt oss.

Grunnene til at hun fortalte denne historien var fordi barna som går her ikke lærer dette av foreldre eller lærere. Det er noe de ikke forstår, men må læres på en slik måte. De forstår ikke at dersom de slår noen, så er det ikke sikkert at det bare gir fysiske merker, men alt noen faktisk blir såret på innsiden. De forstår ikke at dersom de sier stygge ord blir noen andre såret på samme måte som de selv kan bli. Det er noe av det prosjektet jeg jobber i prøver å lære dem. Fordi på skolen lærer barna kun teoretiske ting og det mest nødvendige som å lese og skrive, likevel er det ikke alle som kan det, fordi de ikke får noen opplæring. Det er heller ikke alle som har foreldre som gir dem en skikkelig oppdragelse. Selv om disse barna må lære dette fra grunn av tror jeg at vi alle kan trenge en påmindelse om dette en gang i blant. En påmindelse om at du setter merker i andres liv. Og det er opp til det om dette merke skal være positivt eller negativt.

Lopper og lus

2010-03-13T13:51:00.002+01:00

De siste dagene har ikke vært like kjekke som mange andre dager her i dette eksotiske landet. Det viser seg nemlig at det er en del flere krypdyr her i varmen enn det er i kalde Norge. Og jeg har vært så heldig å få et møte med både store og små. Det har vært panikkanfall, hyling, oppgitthet og til og med noen tårer er felt. Men midt i denne håpløse situasjonen av lus og kakkelakker har jeg klart å sette meg ned å reflektere litt. Hva gjør det meg å få lus og kakkelakker på rommet, når jeg har råd til å kjøpe midler som får dem vekk (forhåpentligvis). To-tre kakkelakker skal jeg da klare. Det er en prøvelse, og kanskje jeg til og med kan komme styrket ut av det. Når det gjelder lusa jeg ikke blir kvitt skal jeg klare å gre hår, koke klær og klø i en måned til før jeg vender nesen hjem til kalde Norge med skikkelig vaskemaskin og stor fryser. Men hva med de som må leve med kakkelakker på golvet hver eneste dag? Hva med dem som hver natt har besøk i huset av en liten "venn" som spiser fra matlageret. Hva med dem som sover sammen med lopper, lus og det som verre er og har huden full av bitt, sår og skorper. Hvordan kan jeg klage når jeg ser inn i øynene på barn jeg vet har det mye mye verre enn fisefine meg fra kalde rike Norge. Jeg får reise hjem til min myke, rene, varrme seng. Til et stort hus som blir vasket i hvert fall en gang i måneden. Til en familie som er glad i meg og venter på meg med åpne armer når jeg kommer hjem. Blir jeg syk eller begynner å klø litt på armen er det bare å gå til legen eller opp på apoteket og kjøpt noen medisiner.

Det kan ikke denne karen her gjøre. Han er allerede hjemme. Hans hjem har en helt annen virkelighet enn hva jeg kan si for meg selv. Hvordan kan jeg klage når jeg ser han smile og le?

Urettferdig!

2010-03-06T14:51:00.000+01:00

Der jeg jobber i Favelaen har de denne sommeren pusset opp og gjort store forbedringer. Det er blitt lagt et større kjøkken og større bad med 4 doer. Dette gjør at de nå har et utrolig bra utgangspungt til å drive et dagsenter. Men når det blir pusset opp vet vel de fleste at det er tid for rydding og omorganisering. Så denne uken har jeg vært med på å ta ned hyller, lage nye hyller, rydde osv, som du kanskje leste i det tidligere blogginnlegget. Det var i den forbindelse at jeg fikk en sterk opplevelse som jeg kjenner at jeg trenger å fortelle men vet ikke helt hvordan.

Det viste seg at en av de mange familiene som bor her og har tilknytning til dette prosjektet ikke lenger har et hus å bo i. På 1 1/2 time var alt brent ned. Det startet med noe av det elektriske som de hadde i huset og på kort tid hadde de ingenting igjen. Ingen eiendeler og ingen minner. Ikke bare et hus var brent ned men et hjem for en familie. Nå bor de i et hus litt lenger nede i bakken sammen med resten av familien. Men det betyr at de bor 5 voksne og jeg har ikke tall på hvor mange unger det var der.

For de er situasjonen så mye mer håpløs enn den hadde vært dersom mitt hus hadde brent ned. De har ingen forsikring, og de vet ikke om de har ressurser nok til å bygge opp huset igjen, og i hvilken standard det da blir i. Det som imponerte meg skikkelig i denne tragiske situasjonene var at på noen få dager hadde folk fra menigheten som driver dette prosjektet samlet sammen klær, sengtøy, gryter og diverse som var til denne familien. Det var snakk om en dag og to så fikk de hjelp av en menighet som ønsket å være mer enn bare en kirke hvor en samles på søndager, men en levende kirke hvor ord blir til handling.

Her kan du se ruinene av det som en gang var et hjem.

Dette er nabolaget og en realitet som er helt annen en den jeg er vant med. Med en fantastisk utsikt!

Dette er "gaten" som fører opp til huset som brant ned og huset hvor familien bor nå. Jeg fikk være med å bære opp en del ting som de fikk, og jeg kan godt si at jeg ble skikkelig andpusten. For meg var det som å gå en fjelltur, det var virkelig klatring, og jeg var glad at vi slapp å gå mange ganger. Men hva med de som går her vær eneste dag? Her må de gå for å komme til jobb, skole og for å handle mat. Se for deg en eldre dame eller en jente med baby på den ene armen og tre bæreposer med mat på den andre. Når det regner blir dette en sølete elv som renner ned over. Jeg tror jeg har fått et helt annet syn av fjelltur med fjellsko og godt pakt sekk på ryggen. Jeg vet hvert fall hvem jeg kommer til å tenke på neste gang jeg klager på at fjellturen blir for lang.

Litt av min hverdag

2010-03-03T03:29:00.000+01:00

En liten oppdatering fra de siste dagene syntes jeg var på sin plass. Sommerferien er helt slutt og skole, jobb og universitet er for fult igang igjen. Det vil for min del også si at jeg har mye på timeplanen for tiden. Sist uke ble mye av tiden brukt på møter og planlegging av året som kommer. Det har fascinert meg hvor viktig det er for menigheten her at alt kan forbedres hele tiden. Her er alle innstilte på å gjøre det som skal til for at ting skal bli litt bedre. Og det synes jeg er virkelig positivt. De tar alles tanker med i betraktning, lar alle få si sine meninger og tanker.

Jeg har begynt å være med i et lovsangsteam her i menigheten og det synes jeg er utrolig givende og kjekt! Endelig kan jeg få gjøre det jeg liker aller best. Denne søndagen fikk jeg også være med å synge på gudstjenesten selv om jeg bare hadde vært på en øvelse. Det var litt utfordrende til tider med noen nye sanger og annet språk, men likevel utrolig gøy!

Varming - Førsteklasseklo

Denne uken er det mange som har begynt på universitetet. Noen fortsetter på det de har begynt på, mens andre starter for første gang. Vi i norge kaller dete førsteklassiner her kalles det Caloura. Jeg har mikset dette ordet fordi calor på portugisisk betyr varm så har jeg trodd at de kaller førsteklassinger for varminger.. slik er det, enda noen morsomheter når språket ikke sitter enda..

Men det som skjer når nye studenter får vite at de kommer inn er ganske så morsomt og noe av det kan minne litt om russefeiring i norge. Med en gang de får vite noe blir de kastet egg og mel på av venner og kjente, og guttene må klippe av alt håret.. ganske så festlig for oss som står rundt i hvert fall, kanskje ikke like kjekt for hun som hadde blitt "varming".

Vi fikk også være med den første dagen på universitetet og hjelpe en annen kristen studentorganisasjon ABU å dele ut brosjyrer. Det var skikkelig kjekt og jeg kjente litt av følelsen av å være student.

I Favelaen har arbeidet også startet igjen. Her har de i sommer drevet å bygget om og det har blitt ganske så fint. Denne uken skal vi være med å rydde og gjøre de siste finpussene på oppussingen. I dag fikk jeg bruke mine evner med skrujernet, det ble ganske så interresant.

Så nå er arbeidet for fult igang igjen, og jeg kjenner det skal bli en traven, utrolig kjekk og innholdsrik siste måned. Så nå er innspurten igang før jeg vender nesen hjem mot randaberg og norge igjen.

En annerledes kirke

2010-02-22T18:46:00.003+01:00

Her i Brasil finnes det så utrolig mange kirkesamfunn. Viss dere tror vi har mange i Norge, så er det enda mer her. Det er noe som virkelig har gjort inntrykk på meg. Hvorfor er det slik? Hjemme er jeg mest vant til å si om jeg er kristen eller ikke. Jeg liker ikke å gå rundt å skrike hvilken kirke jeg kommer fra. Her i Brasil er det utrolig viktig å vise hvilken kirke en kommer fra, og når to kristne møter snakker de først om hvilken kirke de kommer fra, som om det er den mest naturligste ting. Hvert nabolag har minst tre forskjellige kirker, og jeg har ikke tallet på hvor mange kirker det finnes på denne øya. Her snakker vi katolikker, lutheranere, metodister, jehovas vitner, mormonere, pinsevenner, baptist kirker, universalkirker, Assemblies of god, snøball kirker og helt sikkert enda flere. Alle samlet på en øy og det er ikke bare en kirke fra hvert samfunn. bare lutheranerne har 4 kirker på øya og det er ett av de mindre kirkesamfunnene.

Denne lørdagen fikk jeg være med på gudstjeneste til en nystartet liten luthersk menighet på øya. Denne menigheten ligger i et fattig strøk og har ikke alt for mange folk. Det var en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme. Menighetslokalene var i et lite rom ved siden av politistasjonen. Det bestod av noen gamle pulter, to benker, et skittent golv og to små vinduer. Ca. 12 stykker kom til gudstjenesten denne lørdagen.

Etter å ha kjørt forbi minst 6 kirker var det veldig vanskelig å forstå hvorfor de kom akkurat her. De andre kirkene var større, finere og bestod av en større menighet, men likevel kom de her for å høre guds ord fra bibelen. Her betydde det ikke hvordan det så ut, hvor mange folk som kom eller hvor bra musikken var. Her var det ønske om å høre guds ord og være en del av et kristent felleskap som var størst. Jeg kunne virkelig se at dette var ukens høydepunkt og alle stopte igjen for å takke taleren for at han kom. Og selv om det kanskje var litt vanskelig å synge etter gitar når en aldri har gjort det før, var de likevel utrolig takknemlig for at det i det hele tatt var en som ville spille for dem. Det var guds ord som var viktigst og ingenting annet! Kanskje vi som nordmenn har noe å lære av det også?

Familieleir Vs Karneval

2010-02-18T18:04:00.002+01:00

Mens det var stor fest i hele landet, og sambadronningene i Rio de Janeiro danset nakne gjennom byen, reiste vi på familieleir. Var veldig spent på hva denne helgen ville bringe, og jeg må vel innrømme at jeg ikke hadde de store forhåpningene. Jeg har hatt en del diskusjoner med ungdommene her om hvorfor de reiser bort fra fest og samba. For en nordmann i Brasil er dette vanskelig å forstå ettersom det er en av de største turistattraksjonene som Brasil har å by på.

Men etter en langhelg på leir og en liten sviptur på karneval er jeg ikke i tvil!

Vi har hatt en utrolig kjekk helg og jeg har lært veldig mye. Kanskje ikke akkurat fra talene, men jeg har lært mye om ungdomsarbeid og brasiliansk kultur.

Vi reiste med buss ca 3 timer fra der vi bor, og litt mer opp i fjellene. Der kom vi til et stort leirsted, hvor vi satte opp teltene våre under store presenninger. Her var vi samlet med folk fra alle aldersgrupper. Unge og gamle. Babyer og pensjonister. I tillegg var det mange familier som reiste sammen som en familie. Det var et utrolig bra fellesskap og en kan merke viktigheten av at vi er alle en del av en stor kristen familie.

Den ungdomsgruppa som jeg reiste med (MUNIL) hadde ansvar for møtene til aldersgruppa 16-20 år. Det ville si at også jeg og Magnus fikk våre oppgaver og måtte bidra med det vi kan. Men jeg tror jeg fikk utrolig mye mer igjen enn hva jeg bidro med. De hadde noen fantastiske dramastykker som jeg skal ta med meg hjem. Det som også var veldig kjekt var at disse talene var litt enklere å forstå for meg.

Hovedfokuset på hele leiren har vært et liv forandret i Kristus - med refleksjon over kristen etikk. Det har vært utrolig å se hvor bevisste de er på å leve hele livet for Kristus, og at det er livet etter leiren som betyr noe. Mye av talene handlet om hvordan en kan være kristen i hverdagen. For selv om denne leiren er et alternativ fra Karnevalets festing, hadde de større fokus på det som skjer når en kommer hjem fra leiren. Jeg har lært enda mer om hvor målrettet og beviste de er i sitt kristenliv. Vi har så utrolig mye å lære!

Her er vi på morgenmøte i sirkusteltet. Alle sammen samlet i lovsang. Alt fra barnesanger og bedehusmusikk til mer ungdommelig lovsang.

MUNIL

Her sitter vi å venter på å få slå opp teltene våre. Guttene skulle visst ha det så utrolig perfekt med alle presenningene.

Så var det Karneval

Jeg tok ca. 250 bilder til sammen, og da vi kom ut fant jeg ut at det kun var 1 skole og at det ikke var ferdig.

Men det var verdt opplevelsen! Utrolig fascinerende med alle kostymene.

Karneval i Brasil

2010-02-11T19:01:00.001+01:00

Hvilke assosiasjoner får du i hodet når du hører om landet Brasil? Jeg tror de fleste tenker samba, fotball, strandliv (kanskje noen tenker på små bikinier) og så klart karneval. Det var i hvert fall slik jeg tenkte da jeg fikk vite at jeg skulle til Brasil (var i hvertfall redd for om de ikke hadde store nok bikinier). Så jeg var klar for karneval og sambarytmer og alt som hørte med! Når en reiser til Brasil kan en vel ikke gå glipp av dette tenkte jeg.

Men skuffelsen var stor da jeg fort fant ut at "De kristen" i Brasil drar ikke på Karneval, men de drar på leir. Ja vel, så satt jeg der med tårer i øynene etter å ha gledet med til å få oppleve noe jeg trodde skulle bli en opplevelse for livet.

Karneval uken nærmer seg og i stede for å begynne å lære seg litt samba er jeg mer opptatt av hva jeg skal ha med meg av sovepose, håndkle og klær for både veldig varmt og veldig kaldt. Karnevallet i brasil er viktig, ja faktisk for alle som bor i Brasil, men kanskje på litt forskjellige måter. For de som komme fra den lutherske kirken er det helt uaktuelt å dra på karneval. Da jeg fortalte at jeg hadde hatt veldig lyst til å dra fikk jeg noen veldig rare blikk og det endte med en diskusjon som varte i over en time. For oss nordmenn eller turister er karneval samba, eksotiske kostymer, folkeliv og en opplevelse du aldri får se igjen. Mens for de brasilianerne som ikke ønsker å se karnevalet, blir det assosiert med drikking, sex og narkotika. Det er folkefest med alt det som det kan føre med seg, og jeg er blitt fortalt at det blir delt ut kondomer over alt.

For min del ble denne stigmatiseringen ganske lik det som vi hører om russefeiringen i Norge, og jeg hadde en god russefeiring. Men jeg forstår at de ønsker å gjøre noe annderledes, og gi et annderledes tilbud til barn, unge og voksne. Og det er denne kulturen jeg skal få lov til å oppleve denne helgen. Så håper jeg at jeg kanskje får ta en liten titt på karnevalet når jeg kommer hjem igjen.

Fortsettelse følger ...

Ny motivasjon

2010-02-06T20:17:00.005+01:00

Da var en herlig uke med infieldkurs over. Det er et kurs som Hald studenter har i midten av uteoppholdet for å på litt ny motivasjon og tenke over hva en har lært. Men også for å få et lite avbrekk i dagliglivet her ute i den store verden.

Infield i Brasil fant sted på en herlig ferieøy som passer perfekt for anslapping og nye motivasjon nemlig Florianópolis SC. For de som har følgt litt med på bloggen min etterhvert sjønner kanskje at jeg ikke trengte å reise så langt for å komme til hotellet. ca 15 min med taxi var nok for å komme til herlig strandliv, avslapping og ferieliv.

Ja, en vil kanskje si at jeg har ferie i 6 måneder og slapper av hele tiden, og til en viss grad er jeg enig i det, og jeg er så utrolig takknemlig for det.

Jeg tror faktisk at det var en grunn til at Gud plasserte meg akkurat her i "Paradiset". Nemlig for å kunne samle nye krefter og bli mer klar over de viktigste tingene i livet. Jeg får utrolig mye påfyll her og det er ikke nødvendigvis jeg som gir så mye til Brasil, mer Brasil som gir utrolig mye til meg. Og akkurat det er jeg utrolig takknemlig for! Og jeg vet at vi alle trenger litt pause fra hverdagen og påfyll av og til. Vi er bare ikke alltid like flinke til å sette av tid til det. Selv om det var ikke akkurat derfor jeg søkte på Hald. Gud virker på mystisk vis folkens;)

Det var utrolig herlig å treffe de andre som er i Brasil igjen, og læreren vår Agnar som hadde litt meningsfyll undervisning for oss. det var godt å få litt nye tanker og ny motivasjon igjen!

Her er noen bilder som jeg virkelig synes viser at vi har kost oss med mye latter og løye:

Måtte vente på taxi i 1 1/2 time, men vi hadde det riktig så morsomt for det.

Surfekurs!!

Da var det faktisk bare 2 måneder igjen, og jeg skal prøve å nyte de siste månedene så godt jeg kan, og ta med mye erfaring og friskt mot med meg hjem!

Misjon i eget land

2010-01-30T22:11:00.006+01:00

Denne uken har jeg vært i en by 2 timer sør for Florianópolis. Det har vært en uke med mange inntrykk! I denne byen ble det for et halvt år siden startet en luthersk kirke av organisasjonen Missão zero, og denne uken skulle vi og en del andre være med å hjelpe kirken på veien videre. I denne byen er det et stort antall kirker! Alt fra pinsemenigheter, jehovas vitner til katolske kirker. Så da vi ble fortalt at vi skulle ut i nabolagene å fortelle om Jesus og vår tro ble jeg egentlig litt overrasket og tenkte med meg selv, har ikke de hørt om han da? Og en tanke som slo meg var hvorfor skulle vår kirke være så mye bedre enn alle de andre kirkene. Viss du tror det er vanskelig å forkynne evangeliet til folk som aldri har hørt om Jesus, så er det ikke alltid så lett selv om de har hørt om han heller. Og jeg for min del følte meg ganske så handikappa siden jeg ikke kan snakke så mye portugisisk enda. Jeg syns jo det er vanskelig nok å fortelle om min tro på norsk.

Vi gikk i hvert fall ut i gatene med friskt mot. Vi ble plassert to og to, gutt og jente. Så skulle vi gå å banke på dørene til folk. Det som jeg klarte å forstå var at de jeg gikk med hele tiden sa at, "Vi kommer ikke for å reklamere for kirken vår, men for å fortelle om Guds ord" Så enkelt kan det være. De ville ikke reklamere for hva kirken står for, hvilke meninger den har. De ønsket bare å fortelle om Guds ord og om hva Jesus gjorde på korset. Så enkelt men likevel så vanskelig.

Jeg fikk være med å be for to jenter som vi traff på gate. De satt der og vi begynte å snakke med dem. De fortalte om deres situasjon at de gikk på dop, begge hadde en sønn, men det var deres mødre som tok sei av han. Vi leste i bibelen sammen og ba for dem. Det var utrolig sterkt og gjorde inntrykk.

Her er gjengen som har vi har fått lov til å være sammen med denne uken. En utrolig flott gjeng! Det er utrolig hvor sammenspleiset en blir når en er med på noe slikt som vi fikk være med på.

Her i denne byen var det virkelig store forskjeller side om side.

Det var et utrolig bra barne opplegg hele uken.

Vi har utrolig mye å lære av dette tror jeg. Missão zero er en organisasjon i Brasil som drives i Brasil og for Brasil. Tanken bak det er å bygge menigheter og kirker der det ikke allerede finnes en luthersk kirke. Der det ikke finnes en kirke som forkynner om Guds ord. Og prosjektet har også fokus på å vinne nye for Jesus, og virkelig skape en brennende menighet. Jeg tror at vi i Norge har mye å lære av dette. Norge er et land som sender ut mange misjonærer, men trenger ikke Norge misjon i sitt eget land? Selv om de fleste byene i Norge har en luthersk menighet, ettersom vi har den norske statskirken, betyr ikke det likevel at det i hver by finnes en brennende menighet som forkynner Guds ord og ønsker å vinne nye for Jesus. Jeg tror faktisk at Norge også trenger slike misjonsprosjekter. Jeg tror at det er mange som tenger å høre guds ord og bli kjent med Jesus igjen, selv om de fleste vet hvem han er... Er det ikke viktig med misjon i egent land?

Ferietid

2010-01-19T16:32:00.006+01:00

Ja da var det vel på tide med en oppdatering på bloggen tenker jeg. Er veldig lenge siden jeg har skrevet noe her. Men jeg har en unnskyldning for det også;) Etter jul har jeg hatt ferie, reist og hatt besøk, så dagene har vært veldig travle, men utrolig kjekke! Jeg har vært så heldig å få opplevd utrolig masse av Brasil, samtidig som jeg har fått tid sammen med familie, kjæreste og venner. I romjulen reiste jeg og de andre Hald jentene som er i Brasil til en by lenger nord i Brasil som heter Salvador. Det var en utrolig kjekk tur, og mange opplevelser både på godt og vondt. Men vi hadde en virkelig bra tur sammen, og det var godt å treffe noen hald folk igjen. Nyttår feirte jeg her på ferieøya sammen med noen venner. Det var utrolig kjekt, men veldig rart! Er vant til å stresse masse, fryse masse og ha masse opplegg hele kvelden. Du kan trygt si at dette ble en annerledes nyttårsfeiring;) Så kom dagen da jeg endelig skulle få treffe familie og kjæreste igjen. Jeg reiste til Rio de Janeiro 3. januar og har hatt en utrolig opplevelsesrik ferie sammen med dem. Vi var 3 dager i Rio de Janeiro (Jeg fikk være litt turist igjen), etterpå reiste vi til en nydelig plass som heter foz de iguassu og deretter til Florianópolis hvor de var en uke. Det har vært noen helt fantastiske uker!

En fantastisk ferie i Salvador med 3 fantastiske jenter (Kaja, Linda og Ester)

Nyttår i Floripa

Nyter utsikten over Rio de Janeiro

Guds fantastiske skapeverk går ikke an å beskrive

Minnerikt øyeblikk

Beklager for at det har gått så lenge før jeg har skrevet. Håper ikke det blir like lenge til neste gang!

Glade jul, hellige jul ....

2009-12-20T15:31:00.004+01:00

Det nærmer seg julaften med stormskritt, og jeg har ikke et snev av julestemning. I hvert fall ikke slik jeg pleier å ha i desember. Hvor kulden kryper inn gjennom lag på lag med klær. Snøen daler lett fra himmelen. Det lukter av pepperkaker, appelsin, sjokolade, friskt nytt juletre og julepakker. Alle snakker om hva de ønsker seg og hvor mange julegaver de har igjen. Mor å far er like hemmelighetsfulle som alltid, og ting er akkurat slik det skal være, med julepynt i huset og stjerne i vinduet. Jeg kjenner jeg får frysninger av stemningen. Og jeg kjenner savne komme snikende. Likevel er jeg utrolig takknemlig for at jeg får lov til å være her. Denne desembermåneden har vært fult med sol, strandliv, julekjeks, tyske juletradisjoner og plastikktre. Men det har fått meg til å innse noe utrolig viktig. Det har fått meg til å innse at julen ikke handler om alle disse tradisjonene. Det den virkelig handler om er at Jesus kom hit ned til oss å ble menneske blant oss. Det er så utrolig lett å glemme det i alle tradisjonene. På søndagskolen i dag fikk jeg være med barna å lage invitasjoner til en bursdagsfest, og jeg tror at min invitasjon skal bli mitt budskap for denne julen.

Her er en invitasjon til deg:

"24. Desember inviteres du til fest. Vi skal feire frelserens fødselsdag, og minnes at han kom ned til oss og ble menneske. Men dette er en annerledes bursdag. Bursdagsbarnet gir oss gave, den største av dem alle. Det eneste vi må gjøre er å ta imot. La oss aldri glemme han som ble født for å gi oss budskapet om at Gud elsker akkurat deg!"

Se alle pakkane!! Alle ungane i Vila Santa Vitória fekk pakke fra en familie i menigheten. å det va reine julakvelden hehe;) De va så spente å så glad! Har aldri sett de sån..

Først hadde de ein liten opptreden med forskjellige ting.. Veldig kjekt!

Soloppgang

Me stod opp tidlig om morgenen for å se soloppgangen.. For de som har retningsans, så vett de at me ikkje kan se solnedgangen i sjøen her borte sån som eg e så heldige å kan fra rommet mitt i Norge..

Kjekke folk

Nydeligt! Gud e fantastisk! God Jul alle samen!

Snøball kirken - En eksotisk kirke

2009-12-14T21:36:00.003+01:00

I går besøkte vi en kirke som heter "Bola de neve" på portugisisk og betyr faktisk snøball. Tro det eller ei. Det er kirken som blir kalt for surfekirken. Dette er en menighet som holder til lengre sør på øya, og hvor medlemene ofte er surfere. Det første som møtte oss var en gammel dame som kom stormende i mot oss og hilste oss så hjertelig velkommen. Vi fikk vite at hun ønsker hver person som kommer til kirken velkommen hver eneste gang, og uansett hvem det er. Fantastisk sier bare jeg. Fikk se oss litt rundt å ta litt bilder før det begynte.

Som du ser på bildene hang det mange flagg rundt omkring (men ikke norsk flagg... ). Så vi konkluderte med at det måtte være et ganske internasjonalt miljø, som samler surfere fra mange land. Dermed traff vi også en som kunne oversette for oss, og det var utrolig kjekt i og med at møte varte i over 3 timer. Det var ganske fascinerende, og ganske karismatisk til tider. Selv om det kanskje ble litt mye for meg var det en opplevelse det også.

Midt inni møte skulle det plutselig være bryllup. Vi trodde kanskje at tolken sa feil til oss, men nei her hadde de bryllup. Det er for folk som ikke har råd til å ha en stor fest, så tar de tid til en velsignelse midt i møte.

Her er noen bilder:

Rett utenfor hadde de en skate ramp...

Mottoet deres: In Jesus we trust

Her var da talerstolen, litt annerledes enn bedehuset på Randaberg. Jeg velger å kalle det eksotisk og utrolig kult!

Slik hang det flagg rundt i lokalet fra mange forskjellige land

Drevet av Kjærlighet

2009-12-11T13:21:00.003+01:00

Siden det ikke har skjedd så veldig mye spennede i det siste, tenkte jeg at jeg ville dele noe fra en utrolig bra bok jeg leser for tiden. Ta deg tid til å lese dette lille utdraget!

Vær gode og barmhjertige. La aldri noen komme til deg uten at de er bedre og lykkeligere når de går fra deg. Vær et levende uttrykk for Guds godhet; godheten i ditt ansikt, godhet i dine øyne, godhet i ditt smil, godhet i din varme hilsen. I slummen er vi lyset fra Guds godhet til de fattige. Gi alltid et blidt smil til barna, til de fattige, til de som lider og er ensomme - gi dem ikke bare den omsorg, men også ditt hjerte.

MOR TERESA

"Vi må annerkjenne all lidelse som reell smerte. Lidelsen i den rike delen av verden er ensomhet. Lidelsen i de rike landene er indre, psykisk smerte. Den er ytterst reell, og den er dyp. Mennesker føler den, og den er like virkelig som oppblåste mager, sult, sykdom og død.

For å kunne være jesu hender og føtter, må vi bry oss om andres nød - den indre så vel som den ytre. I Vesten kan ikke kjærligheten alltid regnes i penger, men i tid og medfølelse er alltid gangbar mynt. Å lege et foreldreløst barn i Mosambik krever massevis av kjærlighet, et hjem, medfølelse, en seng og noen tepper ... Å lege en foreldreløs ånd i Vesten krever kjærlighet, medfølelse, massevis av tid og konsentrert oppmerksomhet. Begge deler teller, begge deler er reelle, og begge deler koster!

Lidelsen er stor over hele verden. vi kan bruke lidelsen til å bli mer lik Jesus, eller vi kan la bitterheten slå rot i hjertet vårt. I sin nåde lar Gud oss få lov til å forstå andres smerte, slik at vi blir mer lik Jesus gjennom vår medfølelse. Han kan til og med bruke lidelsen, for han vet hvordan han kan vende alt til det gode.

Uansett hva du har opplevd, kan det gi deg medlidenhet med andre. Har du vært tørst, forstår du hva tørst er. Har du vært ensom, forstår du hva ensomhet er. På samme måte kan vi bruke det vonde vi har opplevd, til å trøste dem som sørger. Gud kan ta selv de verste tingene i livet vårt og vende dem til noe godt, om vi bare lar han få lov."

(Heidi Baker, Drevet av Kjærlighet)

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi far, den far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst! Han som trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud (2. kor 1, 3-4)

Nå som julen nærmer seg og det er sommerferie for de fleste her, kjenner jeg meg ganske hjelpeløs. Det er ikke så mye for meg å gjøre nå som jeg endelig kan klare å stutre meg frem på portugisisk og har mye overskudd og energi. Det føles veldig rart å være her for å arbeide å gi av meg selv, men så må jeg bare finne meg i å være tålmodig (ikke akkurat min styrke). Men jeg kjenner at jeg lærer mye av det også. Jeg får masse påfyll av Gud, og lærer utrolig mye om meg selv. Kanskje jeg også kan, med dette innlegget, få gi noe videre av alt det jeg har lært til mine kjære blogg lesere der hjemme. Gud er virkelig stor folkens, og jeg vet at han har en stor plan for akkurat deg!

MUNIL Avslutning

2009-12-06T18:05:00.004+01:00

Da var sommeren her, og som også vi gjør i juni, er det tid for alle avslutningene før sommeren. Eller sagt på en annen måte; Da var julen her, og som alle førjulstider er det tid for alle juleavslutningene. Men som nordmenn forbinder vi nok det mest med julekaker, gløgg, julesanger, julegrøt og ikke minst mandel i grøten. Men juleavslutning på stranden funker det også;) Hadde en fantastisk dag med churrasco (Brasiliansk grilling), Pakkelek, bading og bål på stranda. Utrolig koselig og kjekke folk. Været var ikke på topp, men en nordmenn kan ikke klage på litt overskyet vær. Sjøen var varm så vi fikk oss et bad. Og hvem kan klage når vi kan sitte i t-skjorte rundt bålet til langt ut på kvelden?

Her er noen bilder som kanskje forteller mer....

To venninner som nettopp har vært å badet

Alle kan bidra. Men jeg tok meg heller av salaten i stede for å prøve meg på grilling av alt kjøttet...

Nam nam

Brasilians pakkelek - veldig morsomt

Aktiviteter på stranda, legg merke til det utrolig stilige sjørøverskipet i bakgrunnen

Gruppebilde

Brønnen

2009-12-02T02:04:00.001+01:00

Jeg vil fortelle en liten historie. Denne historien er en slags lignelse på hvordan de store verdensreligionene egentlig er.

Det var en gang en mann som var fanget i en brønn og visste ikke hvordan han skulle klare å komme seg ut av denne brønnen. Han strevde og strevde men fikk det virkelig ikke til. På toppen var det tre menn som mente de visste hvordan mannen skulle klare å komme seg opp av brønnen. Den første mente at bare mannen virkelig gikk inn i seg selv og mediterte ville han komme opp av brønnen. Dersom mannen virkelig gikk inn i seg selv, og trodde at han kunne klare å komme ut av brønnen, ville kroppen bli så lett at han kunne sveve ut av brønnen. Men mannen måtte sette seg ned å meditere. Mannen prøvde dette men ingenting skjedde. Så ville den andre manne prøve å vise mannen i brønnen hvordan han kunne komme seg opp. Han prøvde å forklare hvordan han kunne klatre ut av brønnen. Han pekte og viste hvor mannen i brønnen skulle sette både armer og ben. Mannen i brønnen prøvde virkelig, men hver gang falt han ned igjen. Det gikk virkelig ikke. Så var det den siste mannen sin tur for å finne en vei ut av denne brønnen. De andre to trodde ikke det var noen andre måter å gjøre det på så de var virkelig spente. Mannen på toppen hoppet da selv oppi brønnen, og gikk sammen med ham opp av brønnen. Han viste ikke bare hvor han skulle sette armer og ben, men han gjorde det sammen med ham. Alt mannen i brønnen hadde å gjøre var å stole på han.

Hvilken av disse følger du? Har det betydning for hvordan du lever livet ditt?

”Han gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik.” fil 2,7

”Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus gav sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for brødrene” 1.joh 3,16

Hverdagsliv

2009-12-02T00:33:00.006+01:00

I dag hadde jeg veldig lyst til å blogge, men hva skal jeg blogge om? Jeg kan godt fortelle om hva jeg har gjort de siste dagene, men jeg har egentlig ikke gjort så veldig mye spennende. Og hvor bra høres det ut viss jeg forteller om hvordan byturen min var? Hvor gøy det var å shoppe litt? Tror ikke jeg trenger å fortelle hele verden om det. Når jeg likevel nevner det, så kan jeg vel si at det setter ting litt i perspektiv. Her kan jeg gå rundt å handle det jeg har lyst på, og neste dag møte barn som er takknemlige for de klærne de har.

Mens jeg går rundt å tenker på hvor mye penger jg har brukt og hva jeg "trenger", går jeg forbi en jente som sitter på en matte med en skål foran seg. Det gjør at tankeprosessen blir satt i sving, og bildet festes på netthinnen. Hva med damen bak boden på torget? Jeg gav henne litt mer enn hva smykket egentlig kostet, men hva hjelper vel det? Da jeg stod å kikket på alle smykkene og tingene begynte jeg plutselig å tenke på hvor ville hun egentlig tilbringe natten? Bor hun bare her eller har hun et hjem å gå til? Hva kan vel jeg vite...

I går fikk jeg oppleve min første skikkelige tropestorm. Det var helt sykt! det lyste på himmelen annenhvert sekund, og som vi sier det i Norge - Det var virkelig som om himmelens sluser åpnet seg! Jeg tok meg selv i å tenke at jeg var glad jeg ikke skulle til favelaen imorgen. Det ville vel være så mye sorpe og vann der.

Jeg og Martine satt ute i den kjølige luften og hadde det virkelig koselig. Men jeg kunne gå inn i ett tørt og godt hus etterpå. Legge meg i en myk, tørr og god seng. Kan lille Luana det? Jeg kan ikke forestille meg hva dette uværet må føles for de små kroppene i Vila Santa Vitória eller for jenta på matta nede i byen. Kanskje ikke like fascinerende som jeg synes det var.

To søstre

2009-11-19T11:32:00.002+01:00

To jenter bor i et lite trehus. To søstre i samme familie. Den ene har ikke klær på, bare en bleie på den nakne kroppen. Mens den andre jenta har alt for store klær som hun nesten ikke klarer å gå i. Buksen må hun dra i hele tiden for enten så trør hun på den eller så detter den av. Det er en helt vanlig dag hvor søstrene leker ute i solen. Det rare med dette øyeblikket som en og annen tilhører legger merke til, er at det virker som om det er jenta med alt for store bukser som ser ut til å være den som er minst fornøyd. Jenta med bleia går rundt å suller, smiler og ser ganske så lykkelig ut. Det ser ikke ut som om hun har noen bekymring i det hele tatt, mens søsteren hennes er mer opptatt av den alt for store buksen. Hun ser ikke så glad ut, og krangler med broren sin. Hun presterer til og med å slå til den lille søsteren sin. Ikke vet jeg hva den uskyldige søsteren kan ha gjort, men jeg gjetter at det ikke kan være noe som fortjener et slag i hodet.

Kanskje en litt rar historie. Men disse to jentene ble jeg sittende å studere mens jeg ventet på at ungene skulle komme til GAD i går. Det ble veldig sterkt for meg. Tenk deg at disse to søstrene er to mennesker, to søsken i verden, fra hvitt forskjellige verdensdeler, og representerer de store forskjellene i verden. Jeg kjente meg i hvert fall igjen i jenta med for store bukser. Vi har alt vi trenger og mer til. Det verste er at vi enda ikke er fornøyd og vil bare ha mer hele tiden. Hva rett har vi til å være misfornøyde med hverdagen? Jeg syns historien taler mye for seg selv. Tenk over disse to søstrene, og tenk på dine søsken i verden!

Så nære men likevel så mye som skiller oss. Selv om jeg begynner å bli knyttet til disse herlige ungene kjenner jeg likevel at det er så mye mellom oss. Språket gjør det umulig å kommunisere og kulturforskjellene er så store. Men likevel føler jeg at jeg kommer litt nærmere dem hver gang jeg er her.

Av frykt for å bli for melankolsk skal jeg slutte nå... Var bare noen tanker jeg var nødt til å formidle fra min hverdag i Favelaen.

En liten oppdatering

2009-11-17T16:06:00.002+01:00

Tenkte bare jeg vill fortelle litt kort om hva jeg gjorde i helgen... Jeg og Magnus reiste med to andre gutter fra Munil til en by litt lenger sør, som heter Porto Alegre. Der skulle det nemlig være Hillsong konsert, og det kunne vi ikke gå glipp av. Det tok 7 timer å kjøre, men jeg tror det ente meg at vi brukte nærmere 12. Vi skulle overnatte hos en venn av de vi reiste med, og jeg kjente jeg var litt skeptisk og bekymret for dette. Vi har jo nettopp blitt kjent med disse folkene, og vet ikke helt va vi skulle forvente. I tillegg visste vi at de aldri hadde møtt dem vi skulle overnatte hos. Han hadde kune snakt med henne på internett. Så når vi kjørte opp langs gaten midt på natten og skulle prøve å finne huset, visste jeg ikke helt hva jeg skulle forvente og var veldig bekymret. Men jeg tror jeg fikk det bønnesvaret jeg ventet på. Da vi endelig fant huset, og klokken var nærmere 2 på natten ble vi møtt av hele familien. De hadde lagt klar mat til oss og redd opp senger til oss. Selv om de skulle på jobb dagen etter, ventet de til vi hadde spist og fått snakket med oss. Jeg fikk til og med sengen hennes mens hun sov på gulvet. Her snakker vi virkelig gjestfrihet! Det var en utrolig opplevelse. Det viste seg at faren var prest i den lutherske menigheten i byen, og han visste oss ivrig rundt i nærmiljøet. Vi sov også det neste natt og da stelte de i stand grillfest, og virkelig god mat! Det er noe jeg aldri kommer til å glemme. Jeg tror vi har mye å lære om gjestfrihet i Norge!

Her er faren i huset med hunden deres spike.

Hillsong konsert! Det var utrolig gøy!!

På vei hjem kjørte vi innom en by som heter Gramado. Og plutselig følte jeg at jeg var i Tyskland. Det var helt utrolig rart. Her hadde de også pyntet til jul, så jeg kjente hjemlengselen veldig sterkt. Men de hadde utrolig god sjokolade!

Pakke fra Norge

Jeg er utrolig heldig som har en så fantastisk kjæreste. Da jeg kom hjem i dag lå det en stor eske på sengen min. Jeg sjønte ingenting, men da jeg leste på den fant jeg ut at Thomas hadde sendt pakke helt fra Norge. Så utrolig kjekt!

Må legge til at jeg også har fått en utrolig kjekk pakke av min kjære mor tidligere. Det er utrolig kjekt å vite at jeg har folk der hjemme som tenker på meg. Jeg setter utrolig stor pris på det! Det er rart at jeg må bort for å forstå hvor takknemlig jeg er for å ha familie og kjæreste som setter pris på meg.

Livet i Vila Santa Vitória

2009-11-10T23:54:00.004+01:00

Vi fikk være med på teatergruppa i vila santa Vitória denne lørdagen.
Og selv om vi ikke akkurat klare å bidra med så veldig mye, ble ikke besøket bortkastet likevel.
Fikk nemlig tatt noen veldig bra bilder, og fikk meg noen nye venner;)
Se bare her:

Det som gjør mest inntrykk på meg er hvordan disse barna løser konflikter. Her er det ikke snakk om noe mild krangling og litt lett slåssing, å nei da, her må man kjempe for tilværelsen. De vet at dersom de gråter får de det de vil, og dersom noen gjør noe eller sier noe stygt til dem, er det lov å svare tilbake med samme mynt, eller helst verre. Her slår de hverandre og klorer. 4-5 år gamle jenter sloss virkelig med hverandre. Det gjør inntrykk, og en føler seg ganske hjelpesløs. Spesielt når noen av jentene er sterkere enn meg. Automatisk dannes det en del spørsmål i hodet mitt. Hvordan har disse ungene det hjemme? Har de foreldre som viser at de er glad i dem? Hvordan er egentlig livssituasjonen deres? Det er vondt å se på når 4 år gamle jenter rekker tunge og viser fingen. Hvem har lært dem alt dette?

Sommerleir i November

2009-11-05T01:26:00.006+01:00

Ja du leste riktig. Jeg har vært på sommerleir i november. Det føltes hvertfall slik for meg. Denne helgen reiste vi sammen med Munil og Kadosh (skal skrive mer om det senere) til en by som jeg ikke husker navnet på. Vi reiste 3 timer vest for der vi bor tror jeg. Uansett, så var vi på skikkelig sommerleir med telting, møter, fotball, volleyball, grilling, matlaging, soving og ikke minst isspising. Det må vel ha vært dagens høydepunkt i varmen, for varmt var det! Men utrolig gøy! Da vi kom var vi utrolig trøtte, fordi vi hadde stått opp klokken 3 om natten for å ta bussen. Men også veldig overrasket og spente på hvordan dette skulle gå. Jeg må vel si at jeg ikke var helt gira på denne helgen. Jeg får lett reisefeber, og hverfall når jeg ikke har anelse om hva jeg går til. Men turen ble en stor suksess! Selv om det ble en ny runde med "Hilde og Magnus forstår ingenting, og sitter bare og ser i vegge", hjalp denne helgen veldig på språkbarieren, og jeg tårer å prøve mye mer nå. Men jeg kan likevel ikke kan snakke så veldig mye enda.

Her er noen bilder fra leiren.. Tror jeg går for utrykket "bilder sier mer enn tusen ord" denne

gangen;)

Slik telter man i Brasil, under murtak. Det var for å holde teltene tørre.
Men for vår del holdt det teltene kalde.

En god gjeng som er klar for lunsj

Brasilianerne elsker bilder, og alle skal være med på bilde.
En utrolig kjekk gjeng å reise på tur med!

Gutter kan visst også vaske opp;)

Litt teltkos hører også med på telttur!
Men sjokolade, chips og noe uprøvd brasilians snop

Hilde gjør ting hun ikke kan

2009-10-28T20:10:00.002+01:00

Som en del av pensumet dette året leser jeg Målrettet liv av Rick Warren. En utrolig bra bok, bare for å si det! De to siste dagene har det handlet om hvordan vi er skapt for å tjene Gud, og at han har gitt oss evner og gaver for å tjene ham. Vi gjør jo så klart en oppgave bedre dersom vi liker å gjøre det, og er flinke til spesielle ting. Jeg har bedt en del om hva min oppgave skal være her i vakre Floripa. Hva vil Gud me meg her? Hvorfor er jeg akkurat her? Og hvordan kan jeg bruke mine evner til å tjene ham her? Mange spørsmål, Det vet jeg, men jeg har lurt veldig mye på det. Dersom jeg skal nevne to ting jeg liker å gjøre og blir gira av å drive med så er det synging, og lage ting, være kreativ. Jeg fant fort ut at oppgaven min ikke skulle være synging! Det er jo ikke så lett å synge på et språk du ikke forstår, og hverfall ikke klarer å utale enda. Så jeg tenkte som så at jeg får være med å bruke min "Kreative" sans. Jeg fikk være med å fikse gamle leker å det passet meg utmerket! Trives veldig med det! Men så var det arbeidet i vila santa vitória. Her skal jeg være med barna på "Art classes", det vil si å lage ulike ting med papir og forskjellig. Greit det tenkte jeg, og så ble jeg også spurt om å være med en damegruppe som lager ting de selger til inntekt for prosjektet i vila santa vitória. Det tenkte jeg måtte være upperlig for meg! Så jeg trappet opp med friskt mot i dag. Etter å ha lest neste stykka i målrettet liv var jeg virkelig gira på å ta fatt på "oppgaven" min. Det viste seg at de ville lære med å lage nen blomster de pleide å lage. Det jeg ikke visste var at her bruker man for det meste stoff, nål og trå. Og for å si det mildt så er ikke dette mitt beste felt. Jeg og nåla fungerer ikke så godt i sammen kan du si. Men jeg prøvde så godt jeg kunne. Så ikke ut som om de var helt fornøyd me hva jeg gjorde, for her skulle det være helt perfekt. Men etter en god stund, så det ut som om verket mitt ihvertfall var brukelig hehe... Så man lærer mens man lever, og øvelse gjør mester. Men jeg likte meg veldig! Det var utrolig gøy! Litt morsomt er det at jeg reiser til Brasil og lærer å sy, mens mor er hjemme å går på kortkurs..

Gud har hvert fall vist at han virker på måter en ikke tenker over selv, og utfordrer deg hele tiden til å strekke evnene dine litt lenger.

Her er et bilde av meg og en av de frivillige fra Tyskland som prøver så godt vi kan å gjøre det kvinnene viser oss.

Lost, jeg?? Nei aldri!

2009-10-28T00:18:00.007+01:00

Lost jeg? Nei aldri i det hele tatt! Jeg tar livet med ro, og tenker at det ordner seg alltid til slutt.. Forstår jeg ingenting så setter jeg bare på et smil og prøver å gjøre så godt jeg kan...

De fleste vet at dette ikke er helt sant, og at jeg lett bli stresset når ting ikke går helt min vei, slik jeg hadde tenkt det eller viss jeg ikke forstår noen ting.. Dette er noe som jeg har blitt veldig utfordret på de siste ukene. For det første forstår jeg ingenting av det som skjer rundt meg, for det andre klarer jeg ikke å bli forstått (sjønner ikke hvorfor folk babler til meg på portugisisk når de vet at jeg ikke kan forstå) og for det tredje må jeg ta ting litt mer som det kommer... Men jeg begynner å bli vant med det etterhvert. Jeg stenger portugisisken ute og tenker på noe annet.. Men disse tre tingene har blitt sterkt utfordret de siste dagene og spesielt i dag..

Trodde kanskje vi begynte å bli litt godt kjent her etterhvert, vi har tross alt vært her en stund.. men den gang ei. I dag skulle vi ta bussen til vila santa vitória, og vi var ganske sikre på at dette skulle vi klare, ikke noe problem i det hele tatt! Det kan vel ikke være så vanskelig å gå av der vi gikk på sist uke. Så vi gikk av på den bussholdeplassen vi trodde var riktig, og ringte den personen som skulle møte oss der. Vi ventet å ventet men hun fant oss ikke. Så vi begynte å gå i den retningen vi kom fra, vi trodde vi bare hadde tatt bussen ett stopp forlangt.. Vi gikk og vi gikk. Men vi ble bare mer og mer desorientert. Det var en skikkelig rar følelse for jeg var sikker på at vi var på riktig plass.. men det viste seg at vi ikke hadde tatt bussen langt nok, og at vi var på helt feil plass... Det ble bare veldig komisk ut av det når to slitne kropper satt å ventet på en buss de nettopp hadde tatt... Dermed fikk vi føle oss skikkelig lost for første gang i dette nye landet. Men vi kom oss fram til slutt, og fikk leke med alle de herlige ungene;)

Denne helgen fikk vi være med på et kirkemøtet i en by 3 timers kjøring fra Floripa. Dette innebar å stå opp kl 5 om morgenen og ikke være hjemme før sent om kvelden. Men vi spreke nordmenn ville være med så klart. Dette var en samling av alle kirkene i denne regionen, så det var ganske mange folk. Her ser dere bildet av møtelokalet. En blanding av Impuls og bibelcamping, men øl reklame på campingstolene. Men stemningen var det ingenting å si på. Det ble for oss likevel en utfordrene, og ikke fult så interessant dag. Vi forstod jo ingenting av hva som skjedde og følte oss mer til bry for andre som måtte stotre fram engelsken sin for å prøve å forklare hva som skjedde... Men det var god lunsj og god stemning.

Et møte med en litt annen verden

2009-10-22T13:31:00.003+02:00

I går fikk vi endelig besøke bydelen Santa victoria - eller bedre kjent som Favelaen (slummen). Jeg hadde gruet meg lit til dette, men da morgenen kom var jeg klar.. Vi kjørte et lite stykke, og først var det kjente områder, men så begynte det å gå oppover og husene rundt oss ble plutselig i dårligere og dårligere stand.. I Brasil er det nemlig slik at jo lenger opp en kommer i høyden jo billigere er det å bo. Det vil med andre ord si at slummene i byene ofte ligger klamret til fjellskjedene.. Litt anderledes enn i Norge hvor vi betaler mye for utsikt. For det er viktig å få med. De har virkelig den beste utsikten! Plutselig stanset vi midt i den bratteste bakken, rett foran et litt slitt, mintgrønt murhus. Sammenlignet med husene rundt var dette ganske fint. Jeg vet ikke helt om jeg klarer å kalle disse skurene som lå rundt omkring, og helst oppå hverandre, for hus. Men vi visste at her bodde det familier. Denne mintgrønne bygningen var altså kirkens bygning.

Kirken vi jobber i har nemlig et prosjekt i denne bydelen som heter "GAD". De driver et dagsenter for barna som bor her, hvor de kan komme å få undervisning i Engelsk, Tegning, forming, musikk eller teater. Eller de kan bare komme å leke å ha det gøy. I tillegg driver de en slags second hand butikk hvor folk kan komme å kjøpe eller få de ting de trenger, avhengig av hvor lite de har fra før. Vi fikk først en omvisning rundt i bygget og fikk møte folkene som arbeider her.. de var utrolig hyggelige, og det var lett å merke at de virkelig brenner for dette! Deretter fikk vi en liten omvisning i området rundt, og det viste seg at dette området ikke er en veldig dårlig favela. Folk har det de trenger (grunnleggende) Noen har bil og vaskemaskin - men ikke mat.

Å gå rundt i disse gatene gjorde inntrykk, og spesielt når vi hele tiden ble minnet på at dette ikke er det verste. Da vi gikk forbi to små tvillingsøstre som holdt en liten babygutt forstod jeg at dette er en litt annen verden enn hva lille meg fra Norge er vant med.

Etterpå fikk vi hilse på ungene som kommer her. De var utrolig herlige. Sprang rundt å skulle ha oss med på alt mulig. Selv om vi ikke forstod hverandre er smil og tegnspråk et ganske internasjonalt språk, så det gikk ganske greit.

Her er noen bilder, men det kommer nok flere bilder etterhvert...

Rare matvaner

2009-10-20T22:33:00.004+02:00

Nå er det en liten stund siden jeg har blogget, og fikk beskjed hjemmenifra at det var på tide å gi lyd fra meg hehe;) Har ikke gjort så mye de siste dagene, og har derfor ikke så mye å fortelle... Vi prøver så godt vi kan å lære portugisisk, men det er ikke like lett. Det er veldig nødvendig i og med at alt foregår på portugisisk, og ikke så veldig mange snakker engelsk. Det kan bli litt slitsomt til tider. Før vi dro til Brasil ble vi fortalt at vi kom til å føle oss som barn igjen. Jeg sjønte aldri det skikkelig, men nå forstår jeg veldig godt hva de mente. Det er nesten som jeg hører lærerne i bakhode "I told you so..." For det er akkurat slik jeg føler meg, som en liten dum unge som ikke sjønner noen ting. Men etterhvert regner jeg med at det blir bedre.

Tenkte jeg skulle fortelle litt om maten her borte. Har sagt tidligere at den er utrolig god, og det står jeg enda ved. Veldig mye god mat her! Men noen ting er litt nytt og uvant.. som søt pizza foreksempel... Igår hadde jeg følgende til kveldsmat: Varm pizza med banan, ost, kanel og Eggedosis. Ja du leste rett, jeg hadde eggedosis på pizzaen. Å utrolig nok var det faktisk ganske godt men veldig rart.

Frokosten her er fantastisk. Hver dag står det opp

hakket eksotisk frukt på bordet, og jeg spiser først en grov skive med ananas syltetøy (utrolig godt), drikker en kopp kaffi (med melk vel og merke, for her drikkes ikke kaffien svart, helst melk og masse sukker) og til slutt spiser jeg litt mango papaya, banan og ananas.

Her er noen bilder av mine smaks opplevelser:

Dette er pizza med mye sjokolade og jordbær...

Det var faktisk veldig godt, men utrolig søtt!

Nei det er ikke pinnekjøtt, men det smakte som det.

Dette er en vanlig grillrestaurant som vi var på i Curitiba, og her kunne vi spise så mye vi ville. Her snakker vi skikkelige koteletter!

Dette er noe som kalles "Cheesebread! Det var utrolig godt!

En liten tankevekker...

2009-10-12T03:57:00.002+02:00

Denne lordagen var vi paa fjelltur med menigheten, og denne sondagen hadde kirken besok av et misjonaer par, og dette har faat meg til aa tenke litt og reflektere litt. Men forst vil jeg benytte annledningen til aa forklare litt hva MUNIL er, fordi jeg kommer til aa snakke mye om det etterhvert. MUNIL er studentorganisasjonen i kirken, og er som skolelaget i Norge. I Florianòpolis er det et veldig stort Universitet, og det er ett av de beste statlige universitetene i Brasil. Det betyr at mange i kirken er studenter, saa det er nodvendig for kirken aa ha et tilbud for studentene. I Munil har de moter sammen, spiser lunsj sammen, arrangerer filmkvelder og bonnemoter. I tillegg er det opent veldig ofte til bare aa henge og gjore lekser sammen. Vi kommer til aa vaere en del av det arbeidet, og mange av ungdommene paa vaar alder gaar her.

Bilde nedenfor er logoen til Munil, og det er tatt av en T-skjorte som de ofte gaar med.

Fellesskap

Som sagt var vi paa fjelltur denne lordagen og i kirken denne sondagen. Og det forste jeg la merke til er hvor utrolig godt menigheten var sammensveiset, baade unge og eldre. Alle aldre deltok paa denne turen, og det saag ut som om det var ganske vanlig at de gjorde slik sammen som en hel menighet. At de voksen onsket aa vaere sammen med ungdommene og omvendt var veldig fasinerende. Det samme var det i Kirken i dag. Det saa ut som om dette var ukens hoydepunkt for menigheten, og alle samlet seg her. Tenk at alle ungdommen var med paa en gudstjeneste som startet kl 10. Det var litt nytt for meg, hehe ( ettersom jeg ofte sover da hehe..) Men det var veldig fint, og Gudstjenesten var ogsaa tilrettelagt for ungdommene, og veldig annderledes enn en gudstjeneste i min menighet. Og selv om jeg ikke forstod alt for mye, kjente jeg den gode atmosfaeren og fellesskapet til menigheten. Det var utrolig fasinerende!

Her er et bilde fra fjellturen.

Misjon

Kirken hadde denn sondagen besok fra et misjonaerpar fra nord brasil. Dette er den delen som er minst utviklet, og veldig fattig. Men det er ogsaa den delen av Brasil hvor protestatismen er veldig lite utbredt og det er mest katolisisme, og dyrking av helgener. Dette betyr at misjonaerenes utfordring er ikke akkurat aa gjore Jesus kjent til folk som aldri har hort om ham, for det har de virkelig. Men de tror mer paa kraften fra en statue og ritualer, enn kraften fra den hellige aand, og det Jesus kan gjore i ens liv dersom en ber til ham. saa deres utfordring er aa faa folk til aa forstaa at Jesus er den eneste kilden til levende vann. Han er den eneste som kan forandre ens liv. Katolikkene setter ofte Jomfru Maria og forskjellige helgener hoyere enn Jesus. Og i denne byen som disse misjonaerene arbeider i, reiser mange pilgrimer veldig langt bare for aa ta paa en statue, noe de tror hjelper dem ut av den vanskelige situasjonen de er i. Og de tror at dersom de gaar gjennom en sprek i en spesiell stein, vil syndene deres bli tilgitt... Saa misjonaerenes utfording er aa faa folkene til aa forstaa at det er kun Jesus som kan hjelpe dem, ikke en stor og fin statue. Men de driver ogsaa annet arbeid, for aa hjelp dem ut av fattigdom. "De laerer dem aa fiske i stedet for aa gi dem en fisk". Dette er et utrykk paa at istede for aa gi dem det de trenger en gang, saa laerer de dem forskjellige yrker slik at de vil klare aa skaffe det de trenger paa egenhaand, og av selvtjente midler. Jeg ble veldig fasinert av deres paagangsmot, og vilje til aa hjelpe i sitt eget land... Bare noen tanker jeg onsker aa formidle fra mine opplevelser her i Floripa...

Ellers har jeg det veldig bra, men velidg klar for aa laere meg litt spraak, fordi jeg foler meg som en hjelpelos liten unge:) Hilsen lille meg i store Brasil

Ett lite eventyr ...

2009-10-12T03:51:00.002+02:00

Det var en gang en jente som reiste til Brasil.

En dag skulle hun vaere med paa fjelltur. De gikk og gikk, og hele turen gikk hun med munnen lukket. Hun ble snakket til av og til, men klarte ikke aa svare fordi hun kunne ikke spraaket. saa hun gikk en hel fjelltur sammen med veldig mange folk, uten aa nesten si ett ord. Dette gjorde at hun ble veldig sliten, fordi hun ikke gikk aa pratet me dandre, men tenkte kun paa turgaaing. Og fordi hun ble veldig sliten av aa hore paa alle andre snakke uten aa forstaa. Snipp, snapp snute saa var evetyret ute...

... Slik er det aa ikke kunne spraaket, men det var en veldig kjekk tur, og mange hyggelige folk!

Livstegn fra Florianòpolis

2009-10-09T01:39:00.003+02:00

Da har vi endelig komt fram til Floripa. Det var trist aa si farvel til mine kjaere romkamereater! var veldig koselig aa faa lov til aa bo me dem i en uke..

Her er bilde av alle tre da vi var aa spiste paa en grill restaurant.

Floripa er helt fantastisk! Jeg kjenner at jeg kan fole meg hjemme her! Vi bla godt tatt imot paa buss stasjonen, noe som vi satte pris paa. Jeg skulle onske jeg hadde bilde av det forste mote med floripa, for det var helt fantastisk! Vi kom paa kvelden, saa det var veldig morkt, men da vi fikk se den gamle brua som binder floripa til fastlandet, kjente jeg frysninger i hele kroppen. Den var saa utrolig vakker naar den var opplyst med mange lys. Kommer nok et bilde av den me tiden faar jeg haape!

Som dere kanskje forstaar kan jeg ikke skrive paa min egen pc fordi det ikke er traalost internett her saa jeg haaper det gaar fint med ae, o og aa...

Vertsfamilien min er veldig koselige! veldig gjestfrie og gjor slik at jeg foler meg virkelig hjemme her, selv om jeg lengter hjem til Randaberg noen ganger, saa slapp av:)

Her bor jeg i et nydelig hus! Det er nesten litt for fint, naar jeg tenker paa hvordan andre studenter paa hald bor. Saa jeg er veldig takknemlig for at jeg har denne muligheten!

Har ikke begynt med alle oppgavene vaare neda, men vi har vert med paa munila motet, som er den kristen student organisasjonen her. Vi skal visst ha mye med den aa gjore, i og med at store deler av omradet rundt oss her er universitetet. Store deler av oppgavene til den kirka vi skal jobbe i er knyttet til studentene ved universitetet. Utrolig koselige folk, saa jeg gleder meg til aa vaere med paa arbeidet der. I dag fikk vi vaere med aa lage lunsjen som Munila har ver torsdag. Lunsj i Brasil er middag, saa det var veldig kjekt aa lage middag til 34 stk:) Jeg kjenner at jeg kommer til aa trives her!

En regnfull dag

2009-10-06T16:32:00.002+02:00

Det regner ute, og ikke akkurat lite heller. Det har lynt og tordnet i hele natt, og det føles som om hele huset skal dette sammen. Jeg sitter inne i huset hvor det faktisk er ganske kaldt til å være på denne siden av Jordkloden. Jeg er trøtt etter en noe søvnløs natt. Dette var nemlig litt sterkere lyder enn alle hundene som bjeffer hele natten. Etter det vi har hørt har været vært slik de siste ukene, men vi har bare hatt sol og varmt vær. Selv om det kan være veldig skiftende til tider har jeg ikke sett så mye regn som dette på en gang.

I dag skal vi reise videre til Floripa hvor vi skal bo de neste 6 månedene, så i dag komme vi fram til endelig reisemål. Jeg kjenner jeg er veldig spent på å treffe familien min og stedet vi skal bo.

Det har likevel vært godt og nødvendig å være noen dager her i Curitiba så ikke alt kommer på en gang.. Har hatt noen herlige dager her som turister i Brasil. Vel nå er det vel slutt på de gode feriedagene, sove lenge og drive dank. Nå er det på tide å starte på det vi virkelig er her for, og jeg kjenner for første gang at jeg er virkelig klar for å ta fatt på de utfordringen som måtte komme.

Jeg vet at Gud har en plan med alt dette, Hald, Brasil og floripa, så jeg er veldig spent på å se hva han har for meg. Jeg er veldig forundret og overrasket på en god måte, hvor naturlig brasilianeren lever kristenlivet sitt som en naturlig del av hverdagen. Jeg tror vi nordmenn har mye å lære, og jeg vet at jeg vil lære mye dette året. Det er liksom helt naturlig å snakke om Gud, leie kristen film og ta Gud med i hverdagen. Igår før jeg la meg ble jeg spurt om jeg ville bli bedt for, som den mest naturligste ting i verden. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, men sa så klart " ja det hadde vært fint", så der satt vi mitt i stuen og ba, noe som er litt nytt for meg. Det var likevel en utrolig god følelse.

Så neste gang dere hører fra meg har jeg ankommet Floripa, gleder meg!;)

Turist i Brasil

2009-10-04T18:50:00.007+02:00

Her er noen av bildene jeg har tatt de første dagene her i Brasil;) De fleste bildene er som turist iCuritiba. Så her er litt av det jeg har opplevd de siste dagene

Her er Magnus, Kaja og Ester på flyplassen i Sao Paulo.. vi står og venter på bagasjen etter 12 timers flytur

Dette er Huset jeg bor i med 3 andre Brasilianske jenter;)

Veldig koselig! og kjekt å kunne bo som en brasilianer og ikke på hotel

vi føler vi får oppleve mer av brasil på denne måten

Slik ser det ut i gatene.. Ikke akkurat som i Norge

En Luthers kirke i Curitiba, det er faktisk den første av dem

Curitiba er kjent for sine vakre parker.. her er en av dem

Første møte med Brasiliansk mat;) Veldig Godt og utrolig Billig!

Vi betalte 30 kr, og kunne spise så mye vi ville...

Dette er et museum vi besøkte. Utrolig kult design! Noen som kan se hvor det er fra??

Her er vi ute og spiser på en meksikansk resturant med Mateus og noen venner av ham.

En ny verden

2009-10-03T04:17:00.003+02:00

Etter en lang dag på fly landet vi tilslutt i Curitiba. Vi ble tatt godt imot på flyplassen av Mateus og Mona, og ble kjørt til der vi skal bo i noen dager. Jeg var veldig trøtt og sliten etter å ha reist i 25 timer så jeg trodde jeg skulle sovne i bilen, men den gang ei. Det var så mye å se og så mange inntrykk at jeg ble lys våken. Alt var annderledes. Jeg prøvde å se etter om jeg i hvert fall kunne kjenne igjen noe, men det eneste jeg hadde sett før var en Walmart butikk, ellers var ALT nytt. Etter å ha lært litt og lest litt om Brasil har jeg forstått at dette er et land fylt med forskjeller, men det må oppleves for å forstås! På den ene siden av gaten kan det være et stort og fint hus, mens rett over gaten er det et hus som jeg ikke forstår at det faktisk kan bo folk i.

Idag da jeg våknet var jeg helt alene i et hus som jeg kun hadde sett i mørket og med trøtte og slitne øyne. Så det var veldig rart å sto opp, dysje og spise frokost i et fremmed hus hvor jeg ikke hadde møtt alle som bor der. Så gikk vi ut for å se Curitiba, og være turister i det landet som skal være vårt hjem i 6 måneder. vi fikk se byen og hva den har å by på. Utrolig fine parker, bråkete busser og ingen engelsk talende folk. Etter å ha gått en lang stund og sette mye spennende gikk vi til det teologiske fakultetet og fikk hilse på noen av studentene, i tillegg fikk vi være med på studentgudstjenesten. Vi forstod ikke så veldig mye men det hjalp med litt oversetting. så fikk vi bruke den nye bibelen som er portugisisk og engelsk, den tror jeg jeg kommer til å ha god bruk for.

Etter mange inntrykk og mye gåing er jeg veldig sliten så nå forstår jeg hvorfor alle de internasjonale studentene på hald ville sove så mye. En blir sliten av alle inntrykkene. Gonatt

Livet går videre her på Hald

2009-09-17T16:03:00.007+02:00

Livet går videre også her på Hald, og dagene kommer og går. For noen går dagene litt for fort, mens andre kan ikke vente til vi skal reise ut og ta fatt på nye oppdagelser i en helt annen del av verden. For min egen del kan jeg vel endelig si at jeg gleder meg, selv om jeg synes at dagene går så alt for fort! For vi har det så utrolig gøy her!

Men jeg gleder meg til å endelig ta fatt på dette året, "et år av en annen verden", som jeg både har gruet meg til og gledet meg til.

Aktivitetene her på Hald er så forskjellige. Noen klunker på gitaren, noen spiller spill, noen stirrer på en PC skjerm, mens andre er sosiale. For min egen del prøver jeg å sove mest mulig på oppfordring av min kjære mor...

Jeg har også fått nytt kamera som jeg er veldig fornøyd med! Her er noen få av alle bildene jeg har tatt de siste dagene...

Borte bra men hjemme best!?

2009-09-14T10:21:00.000+02:00

Noen ganger føles livet litt urettferdig. Hvorfor akkurat meg, og hvorfor akkurat nå? Denne helga var vår fri helg, og jeg gledet meg til å treffa kjærest, familie og venner igjen! jeg var veldig klar for å ha en sosial helg med ikke altfor mye søvn... men den gang ei. Jeg blei syk og har sannsynligvis fått en eller annen form for innfluensa. Jeg er ikke akkurat skapt for å slappe av, og ligge i senga å sove mens alle andre rundt meg har det gøy. Jeg like å få med meg mest muligt av det som skjer, og helst ha dobbelt program... så det var ganske hardt å måtte tilbringe mesteparten av helgen i senga. Da føles det ganske urettferdigt noen ganger. Men kan jeg egentlig klage? Jeg har en kjærest og en familie som passer på meg og steller for meg... og etter hva jeg har lært den siste måneden, er det ikke alle på denne kloden som har det. For ikke å snakke om at jeg fikk det nå mens jeg var hjemme, og ikke mens jeg var på skolen. For det tar på å være syk på internat. I tillegg så skal jeg reise om tre uker, og da er det godt å være ferdig med en influensa. Så egentlig burde jeg følt meg ganske heldig, selv om det er vanskelig å glede seg akkurat nå mens jeg tygger på tabletter, hoster og pusser nesen hvert 10. min.

Jeg må vel si at det har vært en kjekk helg for det. Jeg har fått gått på konsert, og på ungdomsmøte, og vi hadde til og med film kveld med noen venner på fredag... så helgen har ikke vært helt bortkastet likevel...

Nå gleder jeg med til å komme ned til Mandal igjen, det har liksom blitt mitt andre hjem. Jeg begynner faktisk å savne internatlivet, og den eksotiske atmosfæren. SÅ jeg håper jeg snart blir frisk nok til å dra nedover...

Lille meg i den STORE verden

2009-09-05T13:52:00.000+02:00

Ett år av livet er ikke mye i forhold til hvor mange år vi faktisk har, men tenk så mye vi kan få ut av bare et år! Jeg har nå vært på Hald Internasjonale Senter i 3 uker, og funnet ut at dette blir et år hvor jeg skal oppleve mye! Mye mer enn hva jeg har forestilt meg...

Jeg skal bruke dette året på å jobbe, bo og leve 6 måneder i en by som heter Florianopolis i Brasil. Det gleder jeg meg utrolig mye til! Eksakt hva jeg skal gjøre vet jeg ikke helt enda, men det kommer dere garantert til å høre MASSE om!

Før jeg tar det store skrittet og faktisk reiser over atlanteren, skal jeg være 6 uker på forberedelses kurs her i Mandal. Viss du kanskje syns det høres litt rart ut å ha kurs for å kunne Leve en annen plass, så har jeg nå funnet ut at det faktisk er helt nødvendig! Vi lærer så utrolig masse spennede, og som jeg vet, og ihvertfall blir fortalt, at vi kommer til å få stor brukt for!

Nå har det allerede gått 3 uker og jeg følere jeg har oppleved en hel hau! Det er så utrolig gøy å være her! Et stort felleskap med mange nasjonaliteter. Kultursjokket har allerede begynt for å si det sån! Engelsk er det dagligdagse språket her i vår lille boble, både formelt og uformelt. Det kan by på noen problemer til tider, men går stort sett greit. Det første store kultursjokket var nok internatliv. Noe jeg aldri hadde opplevd før. Hvordan kunne jeg vite at det å bo med 3 andre norske jenter kunne by på problemer?? Men etterhvert lærer man å leve med det også. Jeg har min tid på badet og må ta til takke med den, sån er livet. Ellers har den største utfordringen til nå vært å være borte fra min kjære Kjæreste!

Ser fram til et innholdsrikt år i en helt annen kultur enn lille Norge.