En annerledes kirke

Her i Brasil finnes det så utrolig mange kirkesamfunn. Viss dere tror vi har mange i Norge, så er det enda mer her. Det er noe som virkelig har gjort inntrykk på meg. Hvorfor er det slik? Hjemme er jeg mest vant til å si om jeg er kristen eller ikke. Jeg liker ikke å gå rundt å skrike hvilken kirke jeg kommer fra. Her i Brasil er det utrolig viktig å vise hvilken kirke en kommer fra, og når to kristne møter snakker de først om hvilken kirke de kommer fra, som om det er den mest naturligste ting. Hvert nabolag har minst tre forskjellige kirker, og jeg har ikke tallet på hvor mange kirker det finnes på denne øya. Her snakker vi katolikker, lutheranere, metodister, jehovas vitner, mormonere, pinsevenner, baptist kirker, universalkirker, Assemblies of god, snøball kirker og helt sikkert enda flere. Alle samlet på en øy og det er ikke bare en kirke fra hvert samfunn. bare lutheranerne har 4 kirker på øya og det er ett av de mindre kirkesamfunnene.

 Denne lørdagen fikk jeg være med på gudstjeneste til en nystartet liten luthersk menighet på øya. Denne menigheten ligger i et fattig strøk og har ikke alt for mange folk. Det var en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme. Menighetslokalene var i et lite rom ved siden av politistasjonen. Det bestod av noen gamle pulter, to benker, et skittent golv og to små vinduer. Ca. 12 stykker kom til gudstjenesten denne lørdagen.

Etter å ha kjørt forbi minst 6 kirker var det veldig vanskelig å forstå hvorfor de kom akkurat her. De andre kirkene var større, finere og bestod av en større menighet, men likevel kom de her for å høre guds ord fra bibelen. Her betydde det ikke hvordan det så ut, hvor mange folk som kom eller hvor bra musikken var. Her var det ønske om å høre guds ord og være en del av et kristent felleskap som var størst. Jeg kunne virkelig se at dette var ukens høydepunkt og alle stopte igjen for å takke taleren for at han kom. Og selv om det kanskje var litt vanskelig å synge etter gitar når en aldri har gjort det før, var de likevel utrolig takknemlig for at det i det hele tatt var en som ville spille for dem. Det var guds ord som var viktigst og ingenting annet! Kanskje vi som nordmenn har noe å lære av det også?