Det går mot slutten

Nå merker jeg at det virkelig går mot slutten. Hadde siste dag i favelaen i dag, og siste bibelgruppe i går. Det var virkelig rart å si hade til alle ungene på prosjektet i favelaen, gå ned den lange bakken og vite at jeg sannsynligvis aldri kommer til å gå opp den bakken igjen. Og det er jeg ganske glad for. Likevel vet jeg at jeg virkelig kommer til å savne de små hjerteknuserne som jeg er blitt glad i. Det arbeidet jeg har gjort her kan jeg vel ikke si har vært det kjekkeste eller det letteste, men jeg har lært så utrolig mye, og kommer aldri til å glemme de små fjesene.
Jeg tror nok at jeg har lært mer av dem enn hva de har lært av meg. Samtidig er det herlig å se at vi faktisk har gjort litt inntrykk. En av de tøffeste jentene som nok er en av dem som lager mest bråk, kom bort til meg å spurte om jeg ikke kom tilbake i det hele tatt. Med et trist ansikt fikk jeg en god klem og et smil, og det varmte.

Sist helg var det leir med Munil. Da reiste vi litt lenger sør på øya til en av de eldste nabolagene på øya. Det var utrolig vakkert der og en herlig plass. Vi padlet i kajakk, hadde leker, spiste god mat og bare koste oss i sammen. For oss var det en virkelig fin avslutning på oppholdet og vi fikk også bidra litt med litt leirunderholdning som ble godt motatt. Det var en herlig helg, og jeg er ganske stolt over at jeg faktisk klarte å forstå en del av talene. Her er noen bilder:

              

                                                    God påske alle sammen!

En rar tid

Da var første avskjed gjort og det føles ganske rart. Var siste gang på Leke verkstedet i dag, og jeg fikk avskjedshilsen og t-shjorte. Det er veldig rart av vi snart skal reise hjem. Tida har gått utrolig fort og nå er det bare 1 1/2 uke igjen. Det er veldig rart for det er så mange følelser på en gang. Det er stor forskjell på den virkeligheten vi ser rundt oss nå, og det vi skal komme hjem til. Jeg gleder meg til å komme hjem. Både for å treffe venner, kjæreste og familie igjen, men også for å ligge i min myke seng, bruke oppvaskmaskin, tørketrommel og skikkelig vaskemaskin. Men hva da med Gabriel og Luana som bor her og må gå hjem til denne virkeligheten hver dag sannsynligvis resten av livet? Da jeg og Magnus stod å ventet på bussen hjem fra favelaen igår, kom det to damer som vi har hjulpet litt etter at huset deres brant ned. Det gikk ikke ann å se på dem hvor de bor eller hva de går hjem til. Men der de bor er deres hjem og deres virkelighet. Likevel tror jeg at ikke alle hus er et hjem. Som for Gabriel som ikke har en mor som tar seg av ham eller et hus hvor det er godt å bo. Likevel tror jeg virkelig at mange av de ungene går hjem til et hjem fult med kjærlighet. Noe som ikke alle kan. Jeg tror til og med at de rike som bor langs strendene nord på øya ikke nødvendigvis har et hjem å gå til, selv om de har et stort og flott hus. Selv om huset ser bedre og større ut vil ikke det nødvendigvis si at det er et hjem med mer kjærlighet.

Det var kanskje mange tanker på en gang, men sånn har det vært de siste dagene og kanskje spesielt i dag. Det er en rar tid fult med både tristhet og glede. Jeg vil ikke reise selv om jeg på samme tid har utrolig lyst til å reise hjem. Denne helgen skal jeg på Munil - leir. Og dete blir nok en slags avslutnings helg for oss. Så det blir også både trist og kjekt på en gang.

Fotball - En egen kultur

Igår fikk jeg være med på en helt spesiell opplevelse. At fotball kunne være så engasjerende kunne jeg aldri trodd. I Florianópolis hvor jeg bor er det to lag, Avai og Figerense. De fleste som bor på øya støtter Avai, og de fleste som bor på kontinente støtter figerense, selv om det finnes en del unntak. Den siste tiden har det vært en fotball cup kun for denne staten, og igår var det rivalene Avai og Figeira som spilte. Jeg var så heldig å få lov til å gå på en ekte brasiliansk fotballkamp, og da er det utrolig viktig å støtte et spesielt lag. Jeg har blitt godt opplært her i Brasil så det ble Avai. Det er utrolig viktig for Brasilianerne å støtte et spesielt team. Dette har jeg ikke helt forstått. Men da en figerense fan ikke ville være med oss på kamp bare på grunn av at han da måtte sitte på avai sin side forstod jeg litt mer av hva det vil si. Det hadde faktisk vært farlig for han om han satt på vår side og heiet på feil lag. 

Og det manglet i hvert fall ikke på trosskap og engasjement. Og du kan trygt si at jeg har fått et nytt ordforråd i portugisisk som jeg kanskje ikke bør bruke så ofte. 

Dette er virkelig en egen kultur kan du si. Da vi kom til stadion var alt rundt der farget etter teamet sitt farge, blått. Og da mener jeg alt. Det var en vegg av politihester som sperret inngangene til det andre teamet sin side. Og ute på fotballbanen var det bevæpnet politi. 

En helt spesiell opplevese som jeg aldri kommer til å glemme. Og jeg tror jeg har lært mye mer av den brasilianske kulturen.

Her er noen bilder fra kampen:

Jeg kan se at fotball er noe som skaper en sterk fellesskapsfølelse her. Alle har et team de heier på og de fleste kan spille fotball. Det er noe som alle kan delta i uansett klasse og livssituasjon. Men de er utrolig flinke til å spille fotball. Fra de er 5-6 år spiller de noe helt enormt. Jeg vet jeg ikke er så god i fotball, men jeg det er ikke en gang vits i å prøve å spille med guttene i favelaen.

Gled deg i nuet

På officina do Brincedos fortalte lederen en utrolig bra historie på fredag. Den handlet om at vi ofte gleder oss mer til neste gjøremål en å faktisk glede seg over akkurat det en gjør her å nå. Når vi går tur ønsker vi å hvile, når vi hviler ønsker vi å gå. Når vi spiser ønsker vi å drikke. Når vi gjør lekser ønsker vi å se på TV osv. Det er noe jeg kjenner meg igjen i spesielt nå. Jeg gleder meg veldig til å komme hjem og glemmer å glede meg over den tida jeg har igjen her. Samtidig som jeg gruer meg til å reise fordi jeg har blitt så glad i denne plassen, alle folkene, tilværelsen og oppgavene mine. Mange spør meg - ååå kan du ikke bli litt til - og jeg har så lyst, samtidig som jeg kjenner at det skal bli godt å komme hjem nå. På Officina do Brincedos ble det veldig virkelig for meg at det faktisk begynner å bli siste gangene jeg gjør ting nå, og at det ikke går ann å tenke - neste gang skal jeg .... - Fordi det blir ingen neste gang. Dette er virkeligheten og det er veldig trist. 

Jeg snakket med Barbera som er i praksis som prest om akkurat dette. Du kommer et sted og vet at du kanskje ikke kommer til å se personene igjen. Så du åpner deg ikke like mye fordi du ikke vil bli såret. Men dette er faktisk en del av livet, og jeg har lært av dette oppholdet at jeg heller vil åpne meg og bli såret for å få anledning til å bli kjent med fantastiske mennesker som jeg aldri ville blitt kjent med dersom jeg ikke hadde åpnet meg, og gitt av meg selv. Det er en del av livet, og jeg har heller lyst til å levet livet fult ut om det så vil si at jeg kommer til å føle både sorg og glede. For gleden er så stor at jeg ikke vil gå glipp av den.

Her er noen bilder bra Officina do Brincedos som gjør en kjempe jobb med å restaurere gamle leker og gi dem til prosjekter i favelaen eller unger som ikke har like kjekk juletid som andre

Her er en av lekene som er så heldige å få et nytt liv, og klar for å glede noen herlige små unger

Du setter merker

For noen dager siden satt jeg å ventet på å få dagens oppgave i Favelaen. De siste dagene har vi hjulpet til å male og slike ting, og dagen begynner alltid med et oppdrag av hun som jobber der. Så mens jeg satt å ventet på henne satt jeg meg ned sammen med ungene som hadde time, og hørte på den tyske volentøren som fortalte en historie. Jeg fikk ikke med meg denne historien som hun fortalte til barna, men eg fikk med meg hva som var moralen i historien. Vi setter alle merker i andres liv, om vi vil eller ikke. Uansett hva vi gjør, sier eller utrykker på noen som helt måte setter det på en eller annen måte merker hos andre. Vi hører ofte at vi er forbilder for de som er yngre enn oss, og det er sant, vi er forbilder om vi vil eller ikke. Noen ser opp til deg. Noen ganger kan det virke smigrende mens andre ganger litt skremmende at noen legger merke til alt det du gjør. Men det er ikke bare de som er yngre enn oss som legger merke til hva vi gjør. med vår oppførsel setter vi merker i livene til alle de rundt oss. 

Grunnene til at hun fortalte denne historien var fordi barna som går her ikke lærer dette av foreldre eller lærere. Det er noe de ikke forstår, men må læres på en slik måte. De forstår ikke at dersom de slår noen, så er det ikke sikkert at det bare gir fysiske merker, men alt noen faktisk blir såret på innsiden. De forstår ikke at dersom de sier stygge ord blir noen andre såret på samme måte som de selv kan bli. Det er noe av det prosjektet jeg jobber i prøver å lære dem. Fordi på skolen lærer barna kun teoretiske ting og det mest nødvendige som å lese og skrive, likevel er det ikke alle som kan det, fordi de ikke får noen opplæring. Det er heller ikke alle som har foreldre som gir dem en skikkelig oppdragelse. Selv om disse barna må lære dette fra grunn av tror jeg at vi alle kan trenge en påmindelse om dette en gang i blant. En påmindelse om at du setter merker i andres liv. Og det er opp til det om dette merke skal være positivt eller negativt. 

Lopper og lus

De siste dagene har ikke vært like kjekke som mange andre dager her i dette eksotiske landet. Det viser seg nemlig at det er en del flere krypdyr her i varmen enn det er i kalde Norge. Og jeg har vært så heldig å få et møte med både store og små. Det har vært panikkanfall, hyling, oppgitthet og til og med noen tårer er felt. Men midt i denne håpløse situasjonen av lus og kakkelakker har jeg klart å sette meg ned å reflektere litt. Hva gjør det meg å få lus og kakkelakker på rommet, når jeg har råd til å kjøpe midler som får dem vekk (forhåpentligvis). To-tre kakkelakker skal jeg da klare. Det er en prøvelse, og kanskje jeg til og med kan komme styrket ut av det. Når det gjelder lusa jeg ikke blir kvitt skal jeg klare å gre hår, koke klær og klø i en måned til før jeg vender nesen hjem til kalde Norge med skikkelig vaskemaskin og stor fryser. Men hva med de som må leve med kakkelakker på golvet hver eneste dag? Hva med dem som hver natt har besøk i huset av en liten "venn" som spiser fra matlageret. Hva med dem som sover sammen med lopper, lus og det som verre er og har huden full av bitt, sår og skorper. Hvordan kan jeg klage når jeg ser inn i øynene på barn jeg vet har det mye mye verre enn fisefine meg fra kalde rike Norge. Jeg får reise hjem til min myke, rene, varrme seng. Til et stort hus som blir vasket i hvert fall en gang i måneden. Til en familie som er glad i meg og venter på meg med åpne armer når jeg kommer hjem. Blir jeg syk eller begynner å klø litt på armen er det bare å gå til legen eller opp på apoteket og kjøpt noen medisiner.

Det kan ikke denne karen her gjøre. Han er allerede hjemme. Hans hjem har en helt annen virkelighet enn hva jeg kan si for meg selv. Hvordan kan jeg klage når jeg ser han smile og le?

Urettferdig!

Der jeg jobber i Favelaen har de denne sommeren pusset opp og gjort store forbedringer. Det er blitt lagt et større kjøkken og større bad med 4 doer. Dette gjør at de nå har et utrolig bra utgangspungt til å drive et dagsenter. Men når det blir pusset opp vet vel de fleste at det er tid for rydding og omorganisering. Så denne uken har jeg vært med på å ta ned hyller, lage nye hyller, rydde osv, som du kanskje leste i det tidligere blogginnlegget. Det var i den forbindelse at jeg fikk en sterk opplevelse som jeg kjenner at jeg trenger å fortelle men vet ikke helt hvordan. 

Det viste seg at en av de mange familiene som bor her og har tilknytning til dette prosjektet ikke lenger har et hus å bo i. På 1 1/2 time var alt brent ned. Det startet med noe av det elektriske som de hadde i huset og på kort tid hadde de ingenting igjen. Ingen eiendeler og ingen minner. Ikke bare et hus var brent ned men et hjem for en familie. Nå bor de i et hus litt lenger nede i bakken sammen med resten av familien. Men det betyr at de bor 5 voksne og jeg har ikke tall på hvor mange unger det var der. 

For de er situasjonen så mye mer håpløs enn den hadde vært dersom mitt hus hadde brent ned. De har ingen forsikring, og de vet ikke om de har ressurser nok til å bygge opp huset igjen, og i hvilken standard det da blir i. Det som imponerte meg skikkelig i denne tragiske situasjonene var at på noen få dager hadde folk fra menigheten som driver dette prosjektet samlet sammen klær, sengtøy, gryter og diverse som var til denne familien. Det var snakk om en dag og to så fikk de hjelp av en menighet som ønsket å være mer enn bare en kirke hvor en samles på søndager, men en levende kirke hvor ord blir til handling.

Her kan du se ruinene av det som en gang var et hjem.

Dette er nabolaget og en realitet som er helt annen en den jeg er vant med. Med en fantastisk utsikt!

Dette er "gaten" som fører opp til huset som brant ned og huset hvor familien bor nå. Jeg fikk være med å bære opp en del ting som de fikk, og jeg kan godt si at jeg ble skikkelig andpusten. For meg var det som å gå en fjelltur, det var virkelig klatring, og jeg var glad at vi slapp å gå mange ganger. Men hva med de som går her vær eneste dag? Her må de gå for å komme til jobb, skole og for å handle mat. Se for deg en eldre dame eller en jente med baby på den ene armen og tre bæreposer med mat på den andre. Når det regner blir dette en sølete elv som renner ned over. Jeg tror jeg har fått et helt annet syn av fjelltur med fjellsko og godt pakt sekk på ryggen. Jeg vet hvert fall hvem jeg kommer til å tenke på neste gang jeg klager på at fjellturen blir for lang.

Litt av min hverdag

En liten oppdatering fra de siste dagene syntes jeg var på sin plass. Sommerferien er helt slutt og skole, jobb og universitet er for fult igang igjen. Det vil for min del også si at jeg har mye på timeplanen for tiden. Sist uke ble mye av tiden brukt på møter og planlegging av året som kommer. Det har fascinert meg hvor viktig det er for menigheten her at alt kan forbedres hele tiden. Her er alle innstilte på å gjøre det som skal til for at ting skal bli litt bedre. Og det synes jeg er virkelig positivt. De tar alles tanker med i betraktning, lar alle få si sine meninger og tanker.  

Jeg har begynt å være med i et lovsangsteam her i menigheten og det synes jeg er utrolig givende og kjekt! Endelig kan jeg få gjøre det jeg liker aller best. Denne søndagen fikk jeg også være med å synge på gudstjenesten selv om jeg bare hadde vært på en øvelse. Det var litt utfordrende til tider med noen nye sanger og annet språk, men likevel utrolig gøy!

Varming - Førsteklasseklo

Denne uken er det mange som har begynt på universitetet. Noen fortsetter på det de har begynt på, mens andre starter for første gang. Vi i norge kaller dete førsteklassiner her kalles det Caloura. Jeg har mikset dette ordet fordi calor på portugisisk betyr varm så har jeg trodd at de kaller førsteklassinger for varminger.. slik er det, enda noen morsomheter når språket ikke sitter enda..

Men det som skjer når nye studenter får vite at de kommer inn er ganske så morsomt og noe av det kan minne litt om russefeiring i norge. Med en gang de får vite noe blir de kastet egg og mel på av venner og kjente, og guttene må klippe av alt håret.. ganske så festlig for oss som står rundt i hvert fall, kanskje ikke like kjekt for hun som hadde blitt "varming".

Vi fikk også være med den første dagen på universitetet og hjelpe en annen kristen studentorganisasjon ABU å dele ut brosjyrer. Det var skikkelig kjekt og jeg kjente litt av følelsen av å være student.

I Favelaen har arbeidet også startet igjen. Her har de i sommer drevet å bygget om og det har blitt ganske så fint. Denne uken skal vi være med å rydde og gjøre de siste finpussene på oppussingen. I dag fikk jeg bruke mine evner med skrujernet, det ble ganske så interresant.

Så nå er arbeidet for fult igang igjen, og jeg kjenner det skal bli en traven, utrolig kjekk og innholdsrik siste måned. Så nå er innspurten igang før jeg vender nesen hjem mot randaberg og norge igjen.