Urettferdig!

Der jeg jobber i Favelaen har de denne sommeren pusset opp og gjort store forbedringer. Det er blitt lagt et større kjøkken og større bad med 4 doer. Dette gjør at de nå har et utrolig bra utgangspungt til å drive et dagsenter. Men når det blir pusset opp vet vel de fleste at det er tid for rydding og omorganisering. Så denne uken har jeg vært med på å ta ned hyller, lage nye hyller, rydde osv, som du kanskje leste i det tidligere blogginnlegget. Det var i den forbindelse at jeg fikk en sterk opplevelse som jeg kjenner at jeg trenger å fortelle men vet ikke helt hvordan. 

Det viste seg at en av de mange familiene som bor her og har tilknytning til dette prosjektet ikke lenger har et hus å bo i. På 1 1/2 time var alt brent ned. Det startet med noe av det elektriske som de hadde i huset og på kort tid hadde de ingenting igjen. Ingen eiendeler og ingen minner. Ikke bare et hus var brent ned men et hjem for en familie. Nå bor de i et hus litt lenger nede i bakken sammen med resten av familien. Men det betyr at de bor 5 voksne og jeg har ikke tall på hvor mange unger det var der. 

For de er situasjonen så mye mer håpløs enn den hadde vært dersom mitt hus hadde brent ned. De har ingen forsikring, og de vet ikke om de har ressurser nok til å bygge opp huset igjen, og i hvilken standard det da blir i. Det som imponerte meg skikkelig i denne tragiske situasjonene var at på noen få dager hadde folk fra menigheten som driver dette prosjektet samlet sammen klær, sengtøy, gryter og diverse som var til denne familien. Det var snakk om en dag og to så fikk de hjelp av en menighet som ønsket å være mer enn bare en kirke hvor en samles på søndager, men en levende kirke hvor ord blir til handling.

Her kan du se ruinene av det som en gang var et hjem.

Dette er nabolaget og en realitet som er helt annen en den jeg er vant med. Med en fantastisk utsikt!

Dette er "gaten" som fører opp til huset som brant ned og huset hvor familien bor nå. Jeg fikk være med å bære opp en del ting som de fikk, og jeg kan godt si at jeg ble skikkelig andpusten. For meg var det som å gå en fjelltur, det var virkelig klatring, og jeg var glad at vi slapp å gå mange ganger. Men hva med de som går her vær eneste dag? Her må de gå for å komme til jobb, skole og for å handle mat. Se for deg en eldre dame eller en jente med baby på den ene armen og tre bæreposer med mat på den andre. Når det regner blir dette en sølete elv som renner ned over. Jeg tror jeg har fått et helt annet syn av fjelltur med fjellsko og godt pakt sekk på ryggen. Jeg vet hvert fall hvem jeg kommer til å tenke på neste gang jeg klager på at fjellturen blir for lang.