Lopper og lus

De siste dagene har ikke vært like kjekke som mange andre dager her i dette eksotiske landet. Det viser seg nemlig at det er en del flere krypdyr her i varmen enn det er i kalde Norge. Og jeg har vært så heldig å få et møte med både store og små. Det har vært panikkanfall, hyling, oppgitthet og til og med noen tårer er felt. Men midt i denne håpløse situasjonen av lus og kakkelakker har jeg klart å sette meg ned å reflektere litt. Hva gjør det meg å få lus og kakkelakker på rommet, når jeg har råd til å kjøpe midler som får dem vekk (forhåpentligvis). To-tre kakkelakker skal jeg da klare. Det er en prøvelse, og kanskje jeg til og med kan komme styrket ut av det. Når det gjelder lusa jeg ikke blir kvitt skal jeg klare å gre hår, koke klær og klø i en måned til før jeg vender nesen hjem til kalde Norge med skikkelig vaskemaskin og stor fryser. Men hva med de som må leve med kakkelakker på golvet hver eneste dag? Hva med dem som hver natt har besøk i huset av en liten "venn" som spiser fra matlageret. Hva med dem som sover sammen med lopper, lus og det som verre er og har huden full av bitt, sår og skorper. Hvordan kan jeg klage når jeg ser inn i øynene på barn jeg vet har det mye mye verre enn fisefine meg fra kalde rike Norge. Jeg får reise hjem til min myke, rene, varrme seng. Til et stort hus som blir vasket i hvert fall en gang i måneden. Til en familie som er glad i meg og venter på meg med åpne armer når jeg kommer hjem. Blir jeg syk eller begynner å klø litt på armen er det bare å gå til legen eller opp på apoteket og kjøpt noen medisiner.

Det kan ikke denne karen her gjøre. Han er allerede hjemme. Hans hjem har en helt annen virkelighet enn hva jeg kan si for meg selv. Hvordan kan jeg klage når jeg ser han smile og le?