På officina do Brincedos fortalte lederen en utrolig bra historie på fredag. Den handlet om at vi ofte gleder oss mer til neste gjøremål en å faktisk glede seg over akkurat det en gjør her å nå. Når vi går tur ønsker vi å hvile, når vi hviler ønsker vi å gå. Når vi spiser ønsker vi å drikke. Når vi gjør lekser ønsker vi å se på TV osv. Det er noe jeg kjenner meg igjen i spesielt nå. Jeg gleder meg veldig til å komme hjem og glemmer å glede meg over den tida jeg har igjen her. Samtidig som jeg gruer meg til å reise fordi jeg har blitt så glad i denne plassen, alle folkene, tilværelsen og oppgavene mine. Mange spør meg - ååå kan du ikke bli litt til - og jeg har så lyst, samtidig som jeg kjenner at det skal bli godt å komme hjem nå. På Officina do Brincedos ble det veldig virkelig for meg at det faktisk begynner å bli siste gangene jeg gjør ting nå, og at det ikke går ann å tenke - neste gang skal jeg .... - Fordi det blir ingen neste gang. Dette er virkeligheten og det er veldig trist.
Jeg snakket med Barbera som er i praksis som prest om akkurat dette. Du kommer et sted og vet at du kanskje ikke kommer til å se personene igjen. Så du åpner deg ikke like mye fordi du ikke vil bli såret. Men dette er faktisk en del av livet, og jeg har lært av dette oppholdet at jeg heller vil åpne meg og bli såret for å få anledning til å bli kjent med fantastiske mennesker som jeg aldri ville blitt kjent med dersom jeg ikke hadde åpnet meg, og gitt av meg selv. Det er en del av livet, og jeg har heller lyst til å levet livet fult ut om det så vil si at jeg kommer til å føle både sorg og glede. For gleden er så stor at jeg ikke vil gå glipp av den.
Her er noen bilder bra Officina do Brincedos som gjør en kjempe jobb med å restaurere gamle leker og gi dem til prosjekter i favelaen eller unger som ikke har like kjekk juletid som andre
Her er en av lekene som er så heldige å få et nytt liv, og klar for å glede noen herlige små unger
fantastisk bra:-) stå på...
SvarSlett