En liten tankevekker...

Denne lordagen var vi paa fjelltur med menigheten, og denne sondagen hadde kirken besok av et misjonaer par, og dette har faat meg til aa tenke litt og reflektere litt. Men forst vil jeg benytte annledningen til aa forklare litt hva MUNIL er, fordi jeg kommer til aa snakke mye om det etterhvert. MUNIL er studentorganisasjonen i kirken, og er som skolelaget i Norge. I Florianòpolis er det et veldig stort Universitet, og det er ett av de beste statlige universitetene i Brasil. Det betyr at mange i kirken er studenter, saa det er nodvendig for kirken aa ha et tilbud for studentene. I Munil har de moter sammen, spiser lunsj sammen, arrangerer filmkvelder og bonnemoter. I tillegg er det opent veldig ofte til bare aa henge og gjore lekser sammen. Vi kommer til aa vaere en del av det arbeidet, og mange av ungdommene paa vaar alder gaar her.

Bilde nedenfor er logoen til Munil, og det er tatt av en T-skjorte som de ofte gaar med.

Fellesskap

Som sagt var vi paa fjelltur denne lordagen og i kirken denne sondagen. Og det forste jeg la merke til er hvor utrolig godt menigheten var sammensveiset, baade unge og eldre. Alle aldre deltok paa denne turen, og det saag ut som om det var ganske vanlig at de gjorde slik sammen som en hel menighet. At de voksen onsket aa vaere sammen med ungdommene og omvendt var veldig fasinerende. Det samme var det i Kirken i dag. Det saa ut som om dette var ukens hoydepunkt for menigheten, og alle samlet seg her. Tenk at alle ungdommen var med paa en gudstjeneste som startet kl 10. Det var litt nytt for meg, hehe ( ettersom jeg ofte sover da hehe..) Men det var veldig fint, og Gudstjenesten var ogsaa tilrettelagt for ungdommene, og veldig annderledes enn en gudstjeneste i min menighet. Og selv om jeg ikke forstod alt for mye, kjente jeg den gode atmosfaeren og fellesskapet til menigheten. Det var utrolig fasinerende!

Her er et bilde fra fjellturen.

Misjon

Kirken hadde denn sondagen besok fra et misjonaerpar fra nord brasil. Dette er den delen som er minst utviklet, og veldig fattig. Men det er ogsaa den delen av Brasil hvor protestatismen er veldig lite utbredt og det er mest katolisisme, og dyrking av helgener. Dette betyr at misjonaerenes utfordring er ikke akkurat aa gjore Jesus kjent til folk som aldri har hort om ham, for det har de virkelig. Men de tror mer paa kraften fra en statue og ritualer, enn kraften fra den hellige aand, og det Jesus kan gjore i ens liv dersom en ber til ham. saa deres utfordring er aa faa folk til aa forstaa at Jesus er den eneste kilden til levende vann. Han er den eneste som kan forandre ens liv. Katolikkene setter ofte Jomfru Maria og forskjellige helgener hoyere enn Jesus. Og i denne byen som disse misjonaerene arbeider i, reiser mange pilgrimer veldig langt bare for aa ta paa en statue, noe de tror hjelper dem ut av den vanskelige situasjonen de er i. Og de tror at dersom de gaar gjennom en sprek i en spesiell stein, vil syndene deres bli tilgitt... Saa misjonaerenes utfording er aa faa folkene til aa forstaa at det er kun Jesus som kan hjelpe dem, ikke en stor og fin statue. Men de driver ogsaa annet arbeid, for aa hjelp dem ut av fattigdom. "De laerer dem aa fiske i stedet for aa gi dem en fisk". Dette er et utrykk paa at istede for aa gi dem det de trenger en gang, saa laerer de dem forskjellige yrker slik at de vil klare aa skaffe det de trenger paa egenhaand, og av selvtjente midler. Jeg ble veldig fasinert av deres paagangsmot, og vilje til aa hjelpe i sitt eget land... Bare noen tanker jeg onsker aa formidle fra mine opplevelser her i Floripa...

Ellers har jeg det veldig bra, men velidg klar for aa laere meg litt spraak, fordi jeg foler meg som en hjelpelos liten unge:) Hilsen lille meg i store Brasil