Egypt tur - 1 dag

Da var jeg ute på reise igjen, men heldigvis ikke så lenge denne gangen. Turen går til egypt hvor jeg skal være i 10 dager:) Jeg befinner meg akkurat nå på et lite pansjonat midt i kairo, og selv om klokka er alt for mye og vi har vært på reisefot i 10 timer er jeg enda ikke klar for å sove. nye inntrykk holder meg våken. Rommet var helt greit utenom et ganske spesielt bad og ingen do på rommet. Litt mygg men har enda ikke sett noen kakelakker, så jeg satser på at di ikke finner veien opp til 4 etasje. skal prøve å se om jeg får lastet opp noen bilder imorgen. gonatt

Da var det over

6 måneder er forbi og jeg skal rette nesen hjemover til kalde Norge. Det er veldig rart å måtte si farvel til alle men samtidig glede seg noe enormt til å komme hjem. Da jeg kom til Brasil for 6 måneder siden visste jeg ikke helt hva jeg skulle forvente, og da jeg landet i Sao Paulo var det veldig uvirkelig at jeg faktisk skulle leve og bo i dette landet som en helt vanlig Brasilianer. Jeg var redd og usikker på hva dette året måtte bringe. Jeg tenkte nok mer "Hva i all verden har jeg gjort". Men når jeg nå sitter med kofferten pakket av ting, presanger og minner er det helt andre tanker som sviver rundt i hodet. Jeg kan se tilbake på noen helt fantastiske, utfordrende og utrolig lærerike måneder. Det er ikke rett å si at det har vært enkelt og kjekt hele tiden. For det har det ikke i det hele tatt. Det har vært slitsomme og virkelig utfordrende dager. Meg jeg angrer ikke ett sekund på at jeg valgte å reise til Brasil. Jeg har lært utrolig mye om meg selv dette året og også mye annet! Da gleder jeg meg til å få komme hjem å treffe alle igjen.

Até
Beijos

Det går mot slutten

Nå merker jeg at det virkelig går mot slutten. Hadde siste dag i favelaen i dag, og siste bibelgruppe i går. Det var virkelig rart å si hade til alle ungene på prosjektet i favelaen, gå ned den lange bakken og vite at jeg sannsynligvis aldri kommer til å gå opp den bakken igjen. Og det er jeg ganske glad for. Likevel vet jeg at jeg virkelig kommer til å savne de små hjerteknuserne som jeg er blitt glad i. Det arbeidet jeg har gjort her kan jeg vel ikke si har vært det kjekkeste eller det letteste, men jeg har lært så utrolig mye, og kommer aldri til å glemme de små fjesene.
Jeg tror nok at jeg har lært mer av dem enn hva de har lært av meg. Samtidig er det herlig å se at vi faktisk har gjort litt inntrykk. En av de tøffeste jentene som nok er en av dem som lager mest bråk, kom bort til meg å spurte om jeg ikke kom tilbake i det hele tatt. Med et trist ansikt fikk jeg en god klem og et smil, og det varmte.

Sist helg var det leir med Munil. Da reiste vi litt lenger sør på øya til en av de eldste nabolagene på øya. Det var utrolig vakkert der og en herlig plass. Vi padlet i kajakk, hadde leker, spiste god mat og bare koste oss i sammen. For oss var det en virkelig fin avslutning på oppholdet og vi fikk også bidra litt med litt leirunderholdning som ble godt motatt. Det var en herlig helg, og jeg er ganske stolt over at jeg faktisk klarte å forstå en del av talene. Her er noen bilder:

              

                                                    God påske alle sammen!

En rar tid

Da var første avskjed gjort og det føles ganske rart. Var siste gang på Leke verkstedet i dag, og jeg fikk avskjedshilsen og t-shjorte. Det er veldig rart av vi snart skal reise hjem. Tida har gått utrolig fort og nå er det bare 1 1/2 uke igjen. Det er veldig rart for det er så mange følelser på en gang. Det er stor forskjell på den virkeligheten vi ser rundt oss nå, og det vi skal komme hjem til. Jeg gleder meg til å komme hjem. Både for å treffe venner, kjæreste og familie igjen, men også for å ligge i min myke seng, bruke oppvaskmaskin, tørketrommel og skikkelig vaskemaskin. Men hva da med Gabriel og Luana som bor her og må gå hjem til denne virkeligheten hver dag sannsynligvis resten av livet? Da jeg og Magnus stod å ventet på bussen hjem fra favelaen igår, kom det to damer som vi har hjulpet litt etter at huset deres brant ned. Det gikk ikke ann å se på dem hvor de bor eller hva de går hjem til. Men der de bor er deres hjem og deres virkelighet. Likevel tror jeg at ikke alle hus er et hjem. Som for Gabriel som ikke har en mor som tar seg av ham eller et hus hvor det er godt å bo. Likevel tror jeg virkelig at mange av de ungene går hjem til et hjem fult med kjærlighet. Noe som ikke alle kan. Jeg tror til og med at de rike som bor langs strendene nord på øya ikke nødvendigvis har et hjem å gå til, selv om de har et stort og flott hus. Selv om huset ser bedre og større ut vil ikke det nødvendigvis si at det er et hjem med mer kjærlighet.

Det var kanskje mange tanker på en gang, men sånn har det vært de siste dagene og kanskje spesielt i dag. Det er en rar tid fult med både tristhet og glede. Jeg vil ikke reise selv om jeg på samme tid har utrolig lyst til å reise hjem. Denne helgen skal jeg på Munil - leir. Og dete blir nok en slags avslutnings helg for oss. Så det blir også både trist og kjekt på en gang.

Fotball - En egen kultur

Igår fikk jeg være med på en helt spesiell opplevelse. At fotball kunne være så engasjerende kunne jeg aldri trodd. I Florianópolis hvor jeg bor er det to lag, Avai og Figerense. De fleste som bor på øya støtter Avai, og de fleste som bor på kontinente støtter figerense, selv om det finnes en del unntak. Den siste tiden har det vært en fotball cup kun for denne staten, og igår var det rivalene Avai og Figeira som spilte. Jeg var så heldig å få lov til å gå på en ekte brasiliansk fotballkamp, og da er det utrolig viktig å støtte et spesielt lag. Jeg har blitt godt opplært her i Brasil så det ble Avai. Det er utrolig viktig for Brasilianerne å støtte et spesielt team. Dette har jeg ikke helt forstått. Men da en figerense fan ikke ville være med oss på kamp bare på grunn av at han da måtte sitte på avai sin side forstod jeg litt mer av hva det vil si. Det hadde faktisk vært farlig for han om han satt på vår side og heiet på feil lag. 

Og det manglet i hvert fall ikke på trosskap og engasjement. Og du kan trygt si at jeg har fått et nytt ordforråd i portugisisk som jeg kanskje ikke bør bruke så ofte. 

Dette er virkelig en egen kultur kan du si. Da vi kom til stadion var alt rundt der farget etter teamet sitt farge, blått. Og da mener jeg alt. Det var en vegg av politihester som sperret inngangene til det andre teamet sin side. Og ute på fotballbanen var det bevæpnet politi. 

En helt spesiell opplevese som jeg aldri kommer til å glemme. Og jeg tror jeg har lært mye mer av den brasilianske kulturen.

Her er noen bilder fra kampen:

Jeg kan se at fotball er noe som skaper en sterk fellesskapsfølelse her. Alle har et team de heier på og de fleste kan spille fotball. Det er noe som alle kan delta i uansett klasse og livssituasjon. Men de er utrolig flinke til å spille fotball. Fra de er 5-6 år spiller de noe helt enormt. Jeg vet jeg ikke er så god i fotball, men jeg det er ikke en gang vits i å prøve å spille med guttene i favelaen.

Gled deg i nuet

På officina do Brincedos fortalte lederen en utrolig bra historie på fredag. Den handlet om at vi ofte gleder oss mer til neste gjøremål en å faktisk glede seg over akkurat det en gjør her å nå. Når vi går tur ønsker vi å hvile, når vi hviler ønsker vi å gå. Når vi spiser ønsker vi å drikke. Når vi gjør lekser ønsker vi å se på TV osv. Det er noe jeg kjenner meg igjen i spesielt nå. Jeg gleder meg veldig til å komme hjem og glemmer å glede meg over den tida jeg har igjen her. Samtidig som jeg gruer meg til å reise fordi jeg har blitt så glad i denne plassen, alle folkene, tilværelsen og oppgavene mine. Mange spør meg - ååå kan du ikke bli litt til - og jeg har så lyst, samtidig som jeg kjenner at det skal bli godt å komme hjem nå. På Officina do Brincedos ble det veldig virkelig for meg at det faktisk begynner å bli siste gangene jeg gjør ting nå, og at det ikke går ann å tenke - neste gang skal jeg .... - Fordi det blir ingen neste gang. Dette er virkeligheten og det er veldig trist. 

Jeg snakket med Barbera som er i praksis som prest om akkurat dette. Du kommer et sted og vet at du kanskje ikke kommer til å se personene igjen. Så du åpner deg ikke like mye fordi du ikke vil bli såret. Men dette er faktisk en del av livet, og jeg har lært av dette oppholdet at jeg heller vil åpne meg og bli såret for å få anledning til å bli kjent med fantastiske mennesker som jeg aldri ville blitt kjent med dersom jeg ikke hadde åpnet meg, og gitt av meg selv. Det er en del av livet, og jeg har heller lyst til å levet livet fult ut om det så vil si at jeg kommer til å føle både sorg og glede. For gleden er så stor at jeg ikke vil gå glipp av den.

Her er noen bilder bra Officina do Brincedos som gjør en kjempe jobb med å restaurere gamle leker og gi dem til prosjekter i favelaen eller unger som ikke har like kjekk juletid som andre

Her er en av lekene som er så heldige å få et nytt liv, og klar for å glede noen herlige små unger

Du setter merker

For noen dager siden satt jeg å ventet på å få dagens oppgave i Favelaen. De siste dagene har vi hjulpet til å male og slike ting, og dagen begynner alltid med et oppdrag av hun som jobber der. Så mens jeg satt å ventet på henne satt jeg meg ned sammen med ungene som hadde time, og hørte på den tyske volentøren som fortalte en historie. Jeg fikk ikke med meg denne historien som hun fortalte til barna, men eg fikk med meg hva som var moralen i historien. Vi setter alle merker i andres liv, om vi vil eller ikke. Uansett hva vi gjør, sier eller utrykker på noen som helt måte setter det på en eller annen måte merker hos andre. Vi hører ofte at vi er forbilder for de som er yngre enn oss, og det er sant, vi er forbilder om vi vil eller ikke. Noen ser opp til deg. Noen ganger kan det virke smigrende mens andre ganger litt skremmende at noen legger merke til alt det du gjør. Men det er ikke bare de som er yngre enn oss som legger merke til hva vi gjør. med vår oppførsel setter vi merker i livene til alle de rundt oss. 

Grunnene til at hun fortalte denne historien var fordi barna som går her ikke lærer dette av foreldre eller lærere. Det er noe de ikke forstår, men må læres på en slik måte. De forstår ikke at dersom de slår noen, så er det ikke sikkert at det bare gir fysiske merker, men alt noen faktisk blir såret på innsiden. De forstår ikke at dersom de sier stygge ord blir noen andre såret på samme måte som de selv kan bli. Det er noe av det prosjektet jeg jobber i prøver å lære dem. Fordi på skolen lærer barna kun teoretiske ting og det mest nødvendige som å lese og skrive, likevel er det ikke alle som kan det, fordi de ikke får noen opplæring. Det er heller ikke alle som har foreldre som gir dem en skikkelig oppdragelse. Selv om disse barna må lære dette fra grunn av tror jeg at vi alle kan trenge en påmindelse om dette en gang i blant. En påmindelse om at du setter merker i andres liv. Og det er opp til det om dette merke skal være positivt eller negativt.