fredag 26. mars 2010

En rar tid

Da var første avskjed gjort og det føles ganske rart. Var siste gang på Leke verkstedet i dag, og jeg fikk avskjedshilsen og t-shjorte. Det er veldig rart av vi snart skal reise hjem. Tida har gått utrolig fort og nå er det bare 1 1/2 uke igjen. Det er veldig rart for det er så mange følelser på en gang. Det er stor forskjell på den virkeligheten vi ser rundt oss nå, og det vi skal komme hjem til. Jeg gleder meg til å komme hjem. Både for å treffe venner, kjæreste og familie igjen, men også for å ligge i min myke seng, bruke oppvaskmaskin, tørketrommel og skikkelig vaskemaskin. Men hva da med Gabriel og Luana som bor her og må gå hjem til denne virkeligheten hver dag sannsynligvis resten av livet? Da jeg og Magnus stod å ventet på bussen hjem fra favelaen igår, kom det to damer som vi har hjulpet litt etter at huset deres brant ned. Det gikk ikke ann å se på dem hvor de bor eller hva de går hjem til. Men der de bor er deres hjem og deres virkelighet. Likevel tror jeg at ikke alle hus er et hjem. Som for Gabriel som ikke har en mor som tar seg av ham eller et hus hvor det er godt å bo. Likevel tror jeg virkelig at mange av de ungene går hjem til et hjem fult med kjærlighet. Noe som ikke alle kan. Jeg tror til og med at de rike som bor langs strendene nord på øya ikke nødvendigvis har et hjem å gå til, selv om de har et stort og flott hus. Selv om huset ser bedre og større ut vil ikke det nødvendigvis si at det er et hjem med mer kjærlighet.

Det var kanskje mange tanker på en gang, men sånn har det vært de siste dagene og kanskje spesielt i dag. Det er en rar tid fult med både tristhet og glede. Jeg vil ikke reise selv om jeg på samme tid har utrolig lyst til å reise hjem. Denne helgen skal jeg på Munil - leir. Og dete blir nok en slags avslutnings helg for oss. Så det blir også både trist og kjekt på en gang.



1 kommentar:

  1. Sykt bra skreve Hilde:-) Kos deg den sista tiå:-P

    SvarSlett